Søndag formiddag satt jeg og plaget meg selv på romaskinen mens jeg holdt motet oppe ved å høre på noe engelsk årgangsprog, da tanken om å tegne et verdenskart slo ned i min svette skalle. Jeg likte geografi på skolen, og har alltid vært glad i kart. De ordner og rydder i en ellers rotete verden. Dessuten er de fleste verdenskart så viselig komponert at Norge befinner seg høyt oppe og midt på, som en påminnelse om at Verden grunnleggende sett består av to typer steder, nemlig Norge og Utlandet.

For de fleste mennesker er det en tilfeldighet at det forholder seg slik. Kartet kunne like gjerne ha vært snudd på hodet, med Antarktis øverst, eller dratt til venstre eller høyre, slik at Alaska eller Sibir fikk Norges privilegerte posisjon.

Her i Norge fremstår det derimot som både naturlig og riktig at vi utgjør et midtpunkt. Ettersom de fleste verdenskart fremdeles er løselig basert på Mercator-projeksjonen fra 1569, blir områdene nær polene dessuten strukket ut slik at Grønland blir på størrelse med Sør-Amerika og Norge dobbelt så stort som Kongo.

Slik det skal være, med andre ord. Som lojal innbygger bestemte jeg meg for å tegne verden omtrent slik den ser ut herfra, med Verdens Beste Land i den sentrale posisjonen. Langvarig, om noe uregelmessig, lesning av de sentrale trykte mediene hadde gjort det mulig å danne seg et bilde av verden omtrent slik den ser ut herfra. Som tenkt, så gjort.

I 2013 hører vi at Norge bare er det tredje beste landet å bli født i, ifølge The Economist. (Hva er det sveitserne og australierne har som vi mangler, liksom?) På den annen side peker alle vesentlige indikatorer til himmels - overskuddet på statsbudsjettet, oljeproduksjonen, antall feriedøgn pr. snute og, ikke minst, gjennomsnittstemperaturen. Så får de kriserammede steke i eget fett. Jammen var det godt at ikke Norge meldte seg inn i EU den gangen, ikke sant - det kunne fort ha blitt dyrt for oss!

- Hva skal vel et slikt land med resten av verden? kan man saktens spørre. Jo, selvfølgelig trenger vi utlandet. Hvor skulle vi ellers ha reist for å tine oss opp og drikke billig? Hva ville vitsen være med å dra på shopping hvis man ikke kunne fortelle hvor mye man hadde spart etterpå? Våre barn trenger dessuten spennende steder å reise til for å studere, vi trenger å få kjøpt importvarene våre billig et sted, behovet for overkommelig arbeidskraft er ikke akkurat synkende, og dessuten foregår det mye meningsfylt kulturutveksling med blant annet Filippinene og Thailand. (Bare så synd at det også foregår kulturutveksling med Pakistan og Somalia, men etter valget blir det kanskje en orden på det også.)

Visse mangler ved kartet har vært påpekt. Blant annet er Kanariøyene uteglemt, og jeg innrømmer gjerne at det er en skandale. Av alle Syden er Kanariøyene det aller Sydenske. Verken Mallorcas grisefester eller Thailands laguner kan hamle opp med den industrielle effektiviteten i kanarisk turisme. Og selvfølgelig er den dypest sett norsk - i likhet med Gud, Thor Heyerdahl og alle disse menneskene som går så vanvittig fort på ski.