ALBUM: Kvartettformatet med trompet, saksofon, kontrabass og trommer er velprøvd i jazzen, og som sådan ingen kandidat til noen form for fornyerpris.

Men når Mostly Other People Do the Killing tar ladegrep og fyrer av «Slippery Rock!», bandets sjette album, er det fort gjort å streifes av tanken om at en framtredende stemme i morgendagens jazz herjer i høyttalerne.

Hørt det før? «Jazzens framtid», «jazzens redning»? Joda, ropet på nye ledestjerner er et permanent ekko, og ikke bare i jazzen.

NÅR det likevel er lett å tiltro MOPDtK ei framtid i spiss, er det fordi kvartetten i sin ironi-slapstick-avantgarde står fjellstøtt på skuldrene til tidligere veivisere.

Blues, bebop, modernister som Coltrane, Coleman, Art Ensemble of Chicago og rock er med i brygget, og enda viktigere: Solide musikalske ferdigheter både bunner og gjennomstrømmer uttrykket.

Bandleder, bassist og komponist Moppa Elliott er mye mer enn en fiks klovn, Peter Evans føyer seg til trompetvirtuosrekka som blant andre Dizzy Gillespie og Freddie Hubbard trakk opp, trommis Kevin Shea virker skreddersydd uortodoks i et såpass dekonstruerende og anarkistisk band og Jon Irabagon — en 33 år gammel amerikaner av filippinsk herkomst - vant tross alt The Thelonious Monk International Saxophone Competition det året da juryen bl a talte Wayne Shorter, Jimmy Heath og Greg Osby.

Sammen er de dynamitt, og la deg ikke lure av at de kaller «Slippery Rock!» en gjenreising av 70/80-åras «smooth jazz».

Bortenfor den nådeløse ironien i coverdesign og et coveressay holdt i Leonard Feather-stil og signert «Leonardo Featherweight», spilles alt annet enn «mykjazz», slik dem som har opplevd bandet på scenen (Oslo, Bergen og Molde her hjemme) vil ha erfart.

«SLIPPERY ROCK!» utkommer på Elliotts Hot Cup Records, som også utgir Jon Irabagons trioalbum «Foxy», omsider tilgjengelig i Norge.

Med coverparodi på Sonny Rollins' klassiker «Way Out West» og «filosofiske ord» om standardlåtformatet forfattet av «Roland Barf» er «Foxy» en sammenhengende 78 minutters improvisasjon med Irabagon på tenor, Peter Brendler på kontrabass og modernist/avantgardeveteranen Barry Altschul på trommer.

Oppdelingen i 12 «melodier» med titler som vrir på «Doxy» - en Rollins-signatur fra 1954 — virker komplett tilfeldig, «Foxy» er en uavbrutt rå, 16-takters «tour de force» fra en av jazzens mest interessante yngre saksofonister, en kreativ, serieeksploderende kraftutladning av den typen som vel bare Petter Wettre, Håkon Kornstad, Kjetil Møster og Frode Nymo har tatt til scenen her hjemme.

OG nettopp Frode Nymo (altsaks) viser sin kapasitet som idérik improvisator når han sammen med bassist/komponist Steinar Raknes og trommeslager Håkon Mjåset Johansen blåser nytt liv i Urban Connection med «Live!».

Konsertopptaket ble gjort i fjor etter en sju års pause for trioen som vant den aller første Jazz-INTRO i 1998, og byr på versjoner av seks Raknes-låter fra trioens tre første album pluss samme manns «Front Door».

Albumet er en herlig påminnelse om både hvor bra Urban Connection var i 2005 og om hvor mye bedre bandet er nå, og med en liten turné rett rundt hjørnet får trioen snart sjansen til å dokumentere det for enda flere.