TEATER: Ingar Helge Gimle er blitt noe av en ekspert på å spille grove menn med myk midte. Han er et naturlig valg for rollen som Willy Loman, selgeren som har satset hele livet sitt på en skjør ambisjon om å være populær og vellykket, i Arthur Millers «En handelsreisendes død». Når en tryglende Willy får sparken, viser Gimle at han kan spille knust som ingen annen.

Insisterende

Men «En handelsreisendes død» er et intenst drama, ikke spesielt subtilt, og regissør Runar Hodne gjør skuespillerne sine en bjørnetjeneste ved å holde dem i et insisterende, sorgtungt stemningsleie helt fra starten av. Gimle og de andre har ikke mange steder å gå. Til komponist Aslak Dørums massive, mollstemte gitar blir de stående lenge og stirre ut mot publikum. Det spørs om ikke et så følelsesmessig tungt stykke trenger et lettere håndlag.

Sjelelig bunnslam

Dette er den amerikanske mardrømmen: Opplevelsen av at du må være vellykket for å bli elsket, også av dine nærmeste, av at det er din egen feil om du ikke blir en suksess i mulighetenes land. Den frykten er det Willy Loman og sønnene Biff (Espen Klouman Høiner) og Happy (Herbert Nordrum) alltid har med seg. Ingen av dem tør helt å vedgå det. De stekes sakte i sin egen selvforakt.

Det er da også i de tetteste konfrontasjonene innad i kjernefamilien Loman, der illusjonen gnisser mot virkeligheten, det virkelig svinger på scenen i Trondheim. Til sist viser det seg at det finnes en emosjonell kjelleretasje til, dit Gimle og Klouman Høiner får gå for å hente opp sjelelig bunnslam. De siste tyve minuttene er svært sterke.

Husskall

Den konseptuelle scenografen Serge von Arx har hentet et fraflyttet hus med glissen maling fra Heimdal og plassert det på scenen. Rom- og etasjestrukturen er bevart, men de fleste veggene fjernet. Sakte seiler husskallet rundt på hovedscenen. Det er et frapperende scenebilde som bokstavelig talt åpenbarer det som finnes bak fasaden. Men det som finnes der, burde hatt større variasjon i stil og uttrykk, mer tilbakeholdenhet, mer undertekst.