FILM: Du har kanskje sett «The 40 Year Old Virgin» med Steve Carell. Jomfruen i «The Sessions» er to år yngre, men mange vil si at det er en annen type film.

Den er for eksempel basert på et essay og handler om en poet som har ligget i en såkalt jernlunge siden han fikk polio som seksåring.

Dessuten handler den mer om sex enn Judd Apatows komedie.

Venn med presten

Essayet «On Seeing a Sex Surrogate» ble publisert i 1990 og er skrevet av Mark O'Brien, journalist, poet og forkjemper for funksjonshemmedes rettigheter.

Den eminente John Hawkes spiller O'Brien og i begynnelsen av filmen ser vi ham liggende med hele kroppen, bortsett fra hodet, innkapslet i jernlungen.

Han bor i et idyllisk område ved Berkeley-universitetet og trilles omkring i vannrett positur av sine pleiere. Han misliker den første, forelsker seg i den andre og etablerer et stabilt opplegg med Vera og Rod, som veksler på å passe ham.

Mark er katolikk og drar ofte til kirka for å skrifte hos fader Brendan (William H. Macy). Her lufter han også tanken om å oppsøke en sexterapeut. Siden dette er Berkeley, har pastoren en ganske liberal oppfatning av hva Gud vil synes om den slags.

Oscar-nominert

Brorparten av «The Sessions» handler altså om disse timene hos terapeut Cheryl (Helen Hunt).

Filmen har et budsjett på skarve én million dollar og er enkel i formen. Den foregår stort sett innendørs og er en dempet studie av Marks relasjoner til kvinnene han møter.

Ikke overraskende er Hawkes, kjent fra «Deadwood» og Oscar-nominert for «Winter's Bone», briljant i hovedrollen.

Med små virkemidler og ikke minst en avvæpnende humor, drar han oss inn i Marks verden. Mark legger ikke skjul på sine lengsler og flere av kvinnene virker overrasket over hvor grepet de blir av ham. Samtidig er det Helen Hunt som, fullt fortjent, er blitt Oscar-nominert for beste birolle.

Det siste året har vi kunnet se flere filmer om funksjonshemmede og sex, blant dem belgiske «Hasta la vista!» og franske «Rust og bein».

«The Sessions» er mer eksplisitt enn disse, men samtidig den mest stillfarne. Regissør Ben Lewin, som i likhet med O'Brien fikk polio som seksåring, skildrer karakterenes lengsler etter nærhet og kjærlighet med presisjon og god sans for detaljer.