FILM: Noen verker er skall, eller scenegulv. «Flight» er ikke så mye en film som en anledning for Denzel Washington til å vise hvem han er og hva han kan. I rollen som den djevelsk dyktige, men dessverre tungt alkoholiserte piloten Whip Whitman får Washington vært tøff og trengende, fortvilet og forførerisk, edru og rusa og alt i mellom.

Oscar-nominasjonen var forhåndsbestilt og ble levert på døren som planlagt tidligere denne måneden.

Hallelujalanding

Whip er full på jobben den dagen han havner i en storm med et defekt fly og må gjøre en nødlanding av hallelujaslaget. Dødsfallene er få og kapteinen blir hyllet, helt til blodprøven fra sykehuset er ferdiganalysert. Resten av filmen slåss Whip mot seg selv og mot systemet.

«Flight» foregår i Georgia, og selv om det for det meste er uuttalt, er religionen tett innvevd både i samfunnet og historien. Understrømmen er en klassisk og kristelig og handler om veien fra hovmod til ydmykhet.

Banalt

Det er ikke noe galt i dette som sådan, men måten det gjøres på bidrar til å gjøre «Flight» til en ganske banal affære. Whips møte med en påfallende velfrisert og rosenkinnet kvinnelig heroinist blir forløsende, og lærdommene han har i vente er av det heller innlysende slaget. Ikke regn med å få noen nye ideer for prisen av kinobilletten.

Perfekt for Denzel

Det du derimot kan regne med å få, er en glatt, proff, velfungerende film laget av ringrever i faget. Selve historiefortellingen er økonomisk og kontrollert. Strategiene og dramaet i høringen som er siste stopp for Whip, er smart lagt opp og formidlet.

Whip er alfahannen som vet han kan virke truende, og som bruker det aggressivt for å komme de andre i forkjøpet og hindre dem i å se hvor ute å kjøre han egentlig er. Rollen er perfekt for Washington, som går fra badass til bedende bylt på null komma to.

Han lykkes med å vekke beundring, men få følelser. Til dét er den smale sti litt for bred.