TEATER: «Den Stundesløse» er en komedie med skuldrene oppunder ørene. Fra Ludvig Holbergs hånd er det en raus komedie, og skildringen av virrende stress, av aldri å få noe gjort fordi det er så mye å gjøre, føles ikke så helt fjern sett fra 2013.

På Agder Teater er det gjort et viselig valg om ikke å sette en tykk tusjstrek under denne relevansen. Det spilles i snøreliv og parykker, og i Per Olav Austahls vakre scenografi, en stor sal med høye, upussede vinduer som både sier noe om huset vi gløtter inn i og bader de oppskrudde intrigene i et dust lys. Men de som løper inn og ut av dørene under vinduene, føles ikke alltid som om de er av kjøtt og blod.

Gløgge tjenere

I Kristiansand spilles «Den Stundesløse» som det lystspill det er, med tydelige typer og store geberder. Vielgeschrei (Trond Høvik) er en stundesløs, historiens urolige nav, så belemret med sine mange og dels innbilte gjøremål at han vil gifte bort datteren (Kjærsti Odden Skjeldal) med en bokholder. Det er opp til den gløgge tjenestepiken Pernille (Brit Elisabeth Haagensli) å hindre katastrofen og sørge for at alle får den de skal ha.

Minnie Mus

Haagensli har sørlandsdialekt for anledningen og god komisk timing, men hennes Pernille blir ofte for maniert, og stemmen sklir for ofte opp i dukkeaktig fistel, som en rokokko-Minnie Mus. Komiker og imitator Rune Andersen henter flere av sine mange berømte alter egos ut av garderobeskapet i rollen som spøkefuglen Oldfuks. Når Oldfuks skal være advokat, ligner han umiskjennelig på Eyvind Hellstrøm. Parodiene er presise, men når han ikke spiller teater for å narre Vielgeschrei, er Andersens Oldfuks mest en samling grimaser og fakter, og blir aldri noen helstøpt scenefigur.

Det litt stive og sterkt sminkede over flere av sceneskikkelsene gjør at noe av det levende og menneskelige går tapt. Men Trond Høvik finner et ubetalelig uttrykk av såret forvirring når sannheten omsider demrer for ham. Og Anne Ma Usterud og Morten Svartveit spiller flott fysisk komedie og blir publikumsfavoritter som den giftesyke Magdelone og den nærsynte frieren som lures inn i armene på henne.

Levende vidd

Scenene der regissør Bentein Baardson tar tittelen mest bokstavelig og jager skuespillerne sine rundt på scenegulvet, er de beste i «Den Stundesløse». De minner om at Holbergs stykke er en klassisk komedie som tåler flere omdreininger, og at forfatterens vidd ikke har visnet gjennom hundreårene. Men det trenger et litt lettere lag pudder.