ALBUM: Enkelte artister bruker år på å forme sin musikalske visjon og idé. For bergensjentene Razika har det musikalske uttrykket vært på plass mer eller mindre fra dag en. Debuten «Program 91» skjelte ubeskjedent i retning gamle bergenske nyveivband som The Aller Værste!, Gjennomslag og ikke minst Program 81.

Med andre ord handler det om høyt tempo, dansbare rytmer og selvsagt et knippe uimotståelige poprefreng som sitter lett i øregangene. Kun på norsk denne gangen. Så med de viktigste tingene allerede godt innarbeidet, hvor går man da?

I stor grad leverer Razika mer av det samme, uten at det på noen måte er negativt. Den mest påfallende forskjellen er selvsagt det spilletekniske.

Det svinger så heftig av bassingen til Marie Moe i åpningslåten «Verdens Beste By» at man nesten må holde på hatten. Det låter i det hele tatt krutt og kanoner av samspillet til de fire jentene.

Men så har de også noen spillejobber på samvittigheten siden forrige studiobesøk. Den gode nyheten er at dette ikke har tatt knekken på vitaliteten og den smittende entusiasmen til bandet.

«Oslo» har allerede sjarmert radiolytterne, det bittersøte ska-eposet «Paa Tide» kan fort gjøre det samme. Semiballaden «Oss To For Alltid» er platens melankolske høydepunkt, mens gitardrevne «Gang På Gang» og «Nyttaarsaften» viser at jentene har plukket med seg noen triks fra jobben de gjorde me Arctic Monkeys.

Før «Eg Gir Alt For At Du Skal Gi Deg» runder av plate nummer to for Razika, har gjengen også sveipet innom heseblesende Madness- og The Specials-ska.

I det hele tatt byr «På Vei Hjem» på mye varme, humør og musikalsk glede i løpet av sine 30 korte minutter. Akkurat nok til at du hadde hatt plass til litt til.