Album: Den erfarne besetningen i supergruppa Heyerdahl dro - naturlig nok - til et værhardt fyr på Vestlandet for å spille inn «ØEN», og rapporterer tilbake med et førstealbum som innfrir den betydelige forhåndshypen.

Deler av albumet - som førstesingelen «Mirage» - retter blikket opp og ut med eksotiske perkusjonsdrag tilhørende varmere temperaturer, og vokalt avleveres låtene også gjerne i milde vendinger. Likevel er kjørligere norsk fauna og det voldsomme Stadthavet aldri langt unna.

Store trommer og mørke sythhooks i kald tåke slår sammen med en gjennomgående dysterhet i tekstene, som savnede sjømenn i «Enkebukten» og et ønsket bomberegn i det forsmådde hjertets navn på «Beast».

Blandingen mellom slike popgegografiske og formidlingsmetodologiske ytterpunkter er vellykket, og bandet har også et godt grep om selve navigeringen som lar løse analytiske begreper fra nær sagt en hvilken som helst større popbølge fra de siste tretti årene låte friskt på et musikkart uten de store hvite flekkene.

Heyerdahl forvalter popkultur med kløkt, og sier mye uten å sløse med virkemidlene de har valgt seg. «ØEN» er storhet i smart sammensatt enkelhet.