ANMELDELSE: «Jeg husker godt siste gang jeg møtte henne. Da hadde hun vært borte i over et år, og fosterforeldrene mine slapp henne inn under sterk tvil. Jeg skammet meg da jeg så blikket de sendte henne, og tenkte at det er ikke alt det går an å rømme fra.»

Det handler mye om menneskene i samfunnets randsoner i Line Bergs nye novellesamling, «Skrottene». De som ikke klarer å gli inn i den store massen, men som blir stående på siden og se på.

Samfunnets utskudd
I de 11 novellene møter vi blant annet en eks-narkoman, en multihandikappet og en student med sosial angst. Berg skriver om dem uten omsvøp, dette er deres hverdag, på godt og ondt. Samlingen begynner sterkt med novellen om studenten, den er skrevet i du-form og trekker dermed leseren rett inn i den angstfylte tiltaksløsheten til jenta.

«Etter tre uker har du endelig tatt mot til deg og spiser et måltid utenfor de fire trygge veggene som utgjør rommet ditt, og bestemt tenker du at fra og med nå skal stemmen din også bli en av stemmene som slår ut fra kjøkkenet flere ganger om dagen.»

Dessverre blir det ikke like enkelt å sette tanken ut i live.

Svadafritt
Det er mye slik sårhet i Bergs noveller, men det vipper aldri over i «stakkars alle de ensomme»-sjargong. Berg er saklig og balansert, hun beskriver hverdagsepisoder i konkret og svadafri prosa.

I tillegg har hun plass til humor, hun beskriver de to gamle, blide tvillingene med spesielle behov på en levende og smittende måte. Jeg ser med en gang for meg hvordan de gledesstrålende kjørte rundt i de elektriske rullestolene sine med hver sin vimpel på.

Uklarheter
Bergs noveller er ikke enkle, selv om de er konkrete. Leseren må hele tiden legge setningene sammen for å finne hele summen, og selv da har de gjerne en åpen sluttsum. Det er noveller som må leses flere ganger, hvilket ikke er en altfor stor jobb siden boka kun er på 111 sider.

Men i denne kortfattetheten ligger også noe av novellenes svakhet. Jeg føler meg flere ganger avspist under lesningen, Berg deler litt for lite, noen av sluttene blir ikke åpne, men snarere uklare. Novellesamlingen i sin helhet lider også under det samme. Det er som om jeg ikke har fått lese hele boka, at Berg hadde noe mer på hjertet som ikke har kommet helt fram. «Skrottene» burde rett og slett hatt mer kjøtt på beina, selv om det lille vi får servert absolutt er velsmakende nok.