ANMELDELSE: Ingen bokhøst uten far-sønn-tema, kan det virke som. Men Marius Ektvedt, debutant av fjoråret, byr på en langt mer ubehagelig versjon av fedre og sønner på bok enn den vi er vant til. «Revir» forteller om en voksen mann som bor hjemme hos - og steller for - sin syke far. Til tross for at faren er en olding som tisser på seg støtt og stadig, holder han fortsatt nakketaket på sønnen. Vi trekkes tilbake til scener fra en vond barndom, med far som tyrann og mor som dras etter håret. Nå er moren død. Og sønnen drømmer om å presse livskraften ut av faren.

Mørke fantasier
På overflaten er den navnløse hovedpersonen en usedvanlig tafatt, anti-sosial og gjennomgående håpløs figur. Men han er langt fra noen Elling-type. Snarere minner han om en selvskadende, krakilsk Thomas Olsen Myrbråten. Dette er en dypt urolig mann, med voldsomme fantasier og forestillinger. Han jobber som vaktmester på en ballettskole, men gjør ikke stort; soppen i garderobedusjen skjules under et lag maling.

Inni ham syder og putrer det, der er han opptatt med helt andre ting. Som å presse ballettlæreren ned i knestående eller la en flokk troster hamre pianisten bevisstløs.

Veien fra fantasi til virkelighet er farlig kort for vår hovedperson, det er usikkert om det som skjer finner sted i eller utenfor hodet hans. Han kaster stjålne blikk på de unge rosa ballerinaene — særlig på ei lita jente med rødt hår. Kanskje de kan bli venner?

Kravlende insekter
Det meste i denne romanen er fysisk, det meste gjør vondt,  som å klemme på knust glass til det borer seg inn i huden.

Det vi ser på som behagelig — ligge i gresset; lett sommerregn som treffer oss i ansiktet — er for hovedpersonen det motsatte.

Regnet er «spisse nåler som stikker inn i huden», og i gresset lurer insektene, de kryper inn i ham, legger egg, spiser ham opp innvendig. Han kjenner et ubehag ved å være i sin egen kropp, og lever på innskytelser, instinkt og tankespring. Plutselig kan han fare opp og løpe hele veien hjem fordi tankene hans har tatt overhånd og overbevist ham om at noe forferdelig er i ferd med å skje. Men mest av alt er han en redd liten gutt som ikke aner hvordan man fungerer med andre mennesker. Som et dyr på flukt.

Kvalmt
Dere er advart: «Revir» må være bokhøstens ekleste. Sidene fylles av groteske, kvalmeframkallende beskrivelser.

Det er skitt og møkk, oppskrapete hender, nedbitte fingernegler, «tørr hud som drysser ned i kaffen og legger seg som snø på overflaten». Ektvedt har lagt mye flid i språket. Her er det flust av overraskende språklige bilder og slimete kroppsmetaforer («de bæsjer, små meitemarker legger de igjen i toalettet»). Men enkelte ganger — særlig helt i begynnelsen — lesser han på med for mye.

Noen steder føles språket for flinkt, som om han har strevd veldig med å få setningen til å sitte. Men så strammer han grepet, skriver seg varm, kommer inn i en egen rytme.

Det eneste som bryter med rytmen og språket ellers, er de få radioteateraktige replikkvekslingene hist og her. Men de overser vi lett. For nå øker tempoet. På samme måte som hovedpersonen bygger et rede i stua, mens soppen sprer seg ut over garderobeveggene, bygger romanen seg opp. Han blir stadig mer forvirret og utagerende.

Vi vet at noe vil skje, noe grusomt, likevel hugger det i oss når det skjer.

«Revir» etterlater oss i en tilstand av kvalmende ubehag. Det er usedvanlig godt gjort.