- Dette går ikke. Jeg klarer ikke å konsentrere meg, sier Jon Øigarden, reiser seg og går mot baren.

Bislett i Oslo. Sen kveld. Guttegjengen på nabobordet er i ferd med å nå et imponerende desibelnivå. Høyttaleren over bordet spyr ut bråk.

Han setter seg igjen idet musikken dempes, tar en slurk øl og titter bort mot nabobordet.

- Jeg kan lett fyre meg opp, sier han, ytterst på sofaputa.

- Jeg er rastløs. Jeg har alltid beundret dem som er veldig rolige, for jeg føler meg ikke rolig. Det må alltid skje noe. Men det skjer noe også når det ikke skjer noe. Skjønner du hva jeg mener? Når du sitter helt stille, for eksempel. Selv når du er død skjer det noe.

- Forråtnelse?

- Ja, det er jo noe.

Uro. Den går hånd i hånd med Jon Øigarden. Utålmodig, snar, kanskje hjertet slår litt raskere. Han har en indre rytme, sies det, som stråler ut selv når han ikke sier noe. Et stort indre liv, som regissører elsker å rette kameraet mot.

En kollega beskriver han som en tikkende bombe. En del av forklaringen er at Jon som ung ble diagnostisert med Tourettes syndrom.

- Jeg har bare en mild grad av det, noen greier jo ikke å kontrollere seg. For meg har diagnosen vært en styrke.

- Hvordan da?

- Jeg vet ikke hvordan andre har det, for jeg har alltid hatt det sånn. Men jeg har en puls for ting. I dag var jeg på en leseprøve hvor alle satt helt rolig og høflig og lyttet til regissøren. I slike situasjoner får jeg behov for å kaste litt bensin på bålet. Å være helt vanlig opplever jeg som kjedelig. Jeg dør litt av det. Jeg svinner hen.

- Så, hva gjorde du?

- Jeg bare føler meg kvalt når ting blir veldig korrekt og holdt. Alt vi sier og gjør må ikke være så flinkt og gjennomtenkt. Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, jeg tør å stole på magefølelsen. Det kan gi både innertier og skivebom, men det er gøy ikke å vite utfallet.

- Hva skjer når det blir skivebom?

- Skivebom er gøy. Da skjer det noe. Det blir i alle fall en diskusjon ut av det. Men jeg pleier å tenke før jeg snakker.

På søndag ble han drept av en flygende diskos, midt på Bislett Stadion. Jons rollefigur Arnold Nilsen og resten av «Halvbroren»-universet har gjort suksess blant seere og anmeldere. Fram til nå har vi hver søndag kunne sett denne uberegnelige Arnold, med gul dress, gul bil, stor mage, løstenner, parykk og en ødelagt hånd.

- Ekstreme skikkelser er gøy. Alt ved Arnold tilsier at det er for mye. Utfordringen var å gjøre ham til et ekte menneske, samtidig som du tillater deg å være stor. Teatral uten å være teatralsk. På film er det jo sånn at du helst skal ta det mest mulig ned. Men jeg synes det hadde vært feigt å ta denne karakteren helt ned, bare fordi det er det greieste. Jeg måtte tørre å gjøre noe ut av rollen, selv om jeg tok en sjanse. Jeg visste jo ikke om det funket før alt var klippet sammen.

Gjengen på nabobordet skråler. Han må heve stemmen.

- Det er så rart noen ganger, hva som kommer gjennom som ekte og sant! Mye av det du ser i virkeligheten ville du ikke ha trodd på hvis det var i en film.

Foruten «Halvbroren» spiller Jon Øigarden i disse dager i «Dag» med Atle Antonsen. Han er med i den nye sesongen av Thomas Giertsens «Helt perfekt», hvor han spiller en parodi på seg selv, og til høsten har han hovedrollen i thrillerserien «Mammon» på NRK.

«Halvbroren» er produsert for NRK av produksjonsselskapet Monster. På slutten av fjoråret tok flere i bransjen til orde for at NRK Dramas egne produksjoner holder for lav kvalitet, at det skorter på motivasjonen blant de fast ansatte og at dramasjef Hans Rossiné bør fratre sin stilling. Særlig har filmatiseringen av «Erobreren» blitt trukket fram som skrekkeksempel.

- Det er jævlig synd at den serien ble som den ble. Jeg tror mange av skuespillerne ble overrasket da de så resultatet. Det må ha vært noe med kommunikasjonen underveis som ikke stemte. Men mange store produksjoner, også i utlandet, krasjlander uten at man skjønner hvorfor.

Selv har han bare hatt positive erfaringer med NRK Drama, både da han spilte i «Berlinerpoplene», og nå nylig i «Mammon».

- Hvilke forskjeller ser du mellom NRK og for eksempel Monster?

- NRK har enormt med ressurser. På én liten scene har de tre store biler stående utenfor. Man kan spørre seg om det er nødvendig å bruke så store ressurser på en liten scene. Men det som er kritikkverdig er at dramasjefens stilling ikke er på åremål. En sånn type stilling tror jeg ikke har godt av at en og samme person kan bli sittende resten av livet.

Født og oppvokst i Oslo. Base i Ullevål Hageby. Gift med Thomas Giertsens søster Caroline. De har vært sammen i 18 år, og har tre barn.

Jon sier alltid fra hvis han føler det er noe galt.

- «Hvorfor ser du ned i bordet? Hva er det nå?». Jeg og Caroline prater veldig mye sammen. Jeg har venner på min alder som også har vært i forhold lenge, og de har kommet til et punkt hvor de sakte, men sikkert glir fra hverandre fordi de ikke snakker sammen. Dermed tar de ting for gitt, orker ikke å gå inn i krangler fordi det blir et helvete og slutter å ligge sammen. Så er det eneste de har igjen et felles lån, et hus og noen barn. Du kan tenke deg resten selv.

- Har dere et bedre forhold fordi du sier fra?

- Jeg vet ikke. Men å ha en slik dialog tror jeg gjør det lettere i lengden. 18 år er lenge. Men jeg sier ikke at det er lett å si fra. Jeg bare føler jeg må si hva jeg synes.

Du kan si at magefølelsen er Jons kompass. Som skuespiller liker han ikke å være for godt forberedt. Før alvorlige scener trenger han å tulle og tøyse, ikke planlegge for mye.

Han mener mange skuespillere er «for flinke».

- Hvis du vil få oppmerksomhet fra en venn, potensiell kjæreste eller arbeidsgiver, kan du spille på visse strenger og si de rette tingene for å få innpass. Men ofte vil jeg prøve å gå til venstre når det forventes at jeg går rett fram. For eksempel hvis min karakter opplever at kona blir overkjørt og drept av trikken, vil de fleste forvente at jeg bryter sammen i gråt. Men det er 100 forskjellige måter å uttrykke sorg på. Og noen er mer interessante enn andre. Jeg vil forske i slike ting. Jeg er glad jeg er ferdig med den perioden hvor jeg måtte innynde meg hele tida. Det er mange som forventer at du skal gjøre det.

Han vender seg mot fotografen. «Er det Mark 3 eller Mark 2? Jeg har kjøpt det samme selv».

Fotointeressen kom over ham i mørkerommet på Grefsen videregående. Han kjøpte et Nikon FM2, og han likte hvor raskt det gikk, fra han siktet på motivene til de dukket fram på papiret i mørket.

- Hva tar du bilder av?

- Mest familie. Ansikter. Jeg liker ansikter. Det handler om øyeblikkene, de små blikkene. Jeg liker når det er nært.

Bortsett fra at Øigarden skal spille hovedrollen i en flere ganger utsatt filmatisering om krigsforbryteren Henry Oliver Rinnan, vet vi ikke mye om tida framover, om hvilke ambisjoner han har.

- Du vet, folk flest har vanskelig for å si høyt hva de vil.

Han blir stille.

- Kjenner du frykt for å miste posisjonen din?

- Absolutt. Samtidig tenker jeg innerst inne at jeg ikke kommer til å gjøre det. Jeg er heldig som har fast jobb på Nationaltheatret, og jeg prøver hele tiden å forbedre meg. Jeg er veldig opptatt av å være god i jobben min. Jeg ønsker å være i en posisjon hvor jeg kan velge prosjekter. Om det er i Norge eller i utlandet vet jeg ikke. Men jeg liker større, utfordrende roller.

- Får ikke du flust av tilbud?

- Jo, noen ganger. Men vi er i Norge, vi er et lite land.

Restauranten tømmes. Lyden av bestikk som slippes i en skuff.

- Drømmen min er å tørre å drømme uten frykt. Om enkelte av drømmene mine tenker jeg: «nei, det kan du ikke. Det får du ikke til». Da blir jeg skuffet. Hver gang jeg har en stor ambisjon, kommer frykten inn, og det irriterer meg. Jeg vil tørre å drømme uten å tenke begrensninger.

- Du virker da som en uredd type?

- Jeg føler meg trygg på at jeg kan det jeg driver med. Men jeg skulle enda tidligere gitt enda mer faen.

tam@dagbladet.no

Følg magasinet Inne & Ute på Facebook