FILM: Tre venninner fra Helsinki er i Istanbul på ferie. De blir kjent med tre norske gutter og tilbringer en kveld sammen. Kaisa (Pamela Tola) og Jacob (Espen Klouman-Høiner) finner tonen, helt til hun tråkker i salaten. Disse scenene i Tyrkia er gjenkjennelige for alle som har vært lynforelsket i utlandet og regissør Eirik Svensson og skuespillerne improviserer fram en svært realistisk atmosfære. Tankene går i retning av Joachim Trier og en type skildring av urbane mennesker rundt de tretti som Klouman-Høiner er kjent med fra «Reprise». De seks er så overbevisende framstilt at jeg gjerne kunne fulgt dem gjennom en hel film.

Neste gang vi treffer Kaisa, har hun flyttet til Oslo, der hun instruerer dansere. En dag støter hun på Jacob i butikken, men han kjenner henne ikke igjen. Kaisa stusser. Det samme gjør vi, for den vi ser, er vitterlig Jacob, nå med nedoverlugg og en tynn bart. Han er interessert i Kaisa. De innleder et forhold.

Isolert par

Samtidig gjør filmen et radikalt valg. I stedet for hyperrealistisk vennedynamikk i Istanbul, får vi et parforhold isolert fra sine nøye utvalgte, meningsbærende omgivelser: Bjørvika (bygging pågår), innpakket, bombeskadd regjeringsbygg (en brutal verden der ute), Vigelandsparken (en guide snakker om skulpturer og parforhold).

«Jacob» spiller basketball og har ingen venner. Vi må anta at han enten er samme mann som vi møtte i Istanbul (med en tydelig spaltet personlighet) eller hans tvillingbror. Men det Kaisa ser, er noe mer komplisert, noe som er vanskelig å framstille på film, ikke minst fordi vi mennesker har en særegen evne til å skjelne ansikter. Etter hvert som de to blir kjent, må det skje noe i henne, men vi får ikke se den åpenbare grunnen før helt mot slutten. En advarsel: Ikke sjekk rollelista på imdb før du ser filmen, det vil ødelegge noe av opplevelsen.

Toneskifte

Når dette ikke funker tilfredsstillende, skyldes det at møtet i Istanbul er for kort. Jeg kjenner ikke Kaisa godt nok til å tro på det som skjer med henne i Oslo og Helsinki. Det oppstår et toneskifte der vi blir bedt om å godta en enorm lengsel etter den rette, en lengsel som gir seg utslag i en voldsom projisering. Slik oppfattes det i hvert fall utenfra.

Likevel er det godt å se en regissør med talent og ambisjoner. Svensson ble som filmstudent på Lillehammer utvekslet til Finland, der han møtte manusmedforfatter Jyrki Väisänen. Svenssons eksamensfilm «Fredag» ble også lagt merke til og det skal bli spennende å se hva han og skuespillerne improviserer fram neste gang.