FILM: Faren til Tony (Jeroen Spitzenberger) gjør akkurat det som skal til for å vekke overgitt beundring hos en liten sønn: Han flytter veldig tunge ting med veldig store heisekraner. Og så elsker han Tony (Faas Wijn) og Tonys mor (Rifka Lodeizen).

Samlivsslitasje

Men så er Tonys far så drivende dyktig at han blir direktør og så statsråd. Kjeledressen blir dress, kveldene tilbringes utenfor hjemmet, og plutselig står han og Tonys mor og roper til hverandre med alarmerende hyppighet. Tiden før sin egen tiårsdag vier Tony til å få foreldrene til å holde sammen og bli glade i hverandre igjen. Spørsmålet er ikke bare om han kommer til å få det til — men også om det virkelig er der lykken ligger.

«Tony 10» er en klok nederlandsk barnefilm. Tony er en klassisk helt som må forskere forskjellige hindringer på vei mot målet, men han er også et barn som for første gang opplever at voksne følelser og forhold er mer kompliserte enn han først trodde. Patinaen er fargesterk, nesten tegneserieaktig, og gjenspeiler blandingen av hverdagsrealisme og eventyr som finnes i handlingen.

Naivistisk

Ikke like vellykket er det rare samfunnet i «Tony 10», som er naivistisk inntil det fordummende. I filmens alternative Nederland finnes det for eksempel en regjerende dronning (Annet Malherbe) som plukker ut statsråder etter eget forgodtbefinnende. Dronningen selv er en varm, energisk skikkelse, men viraken rundt henne er mer fjollete enn fortryllende. Den ville passet inn i en barnefilm fra en annen tid, men lugger her.

Skaperne av «Tony 10» kan langt bedre enn som så — hvilket resten av filmen deres beviser.