FILM: Mads Mikkelsen vant prisen for beste mannlige skuespiller under fjorårets filmfestival i Cannes for Thomas Vinterbergs «Jakten». Her får Danmarks store stjerne lagt hele sin store emosjonelle rekkevidde for dagen, i vis-hva-du-er-god-for-rollen som den uskyldige barnehageonkelen Lukas, som anklages for å ha forgrepet seg på bestevennens datter.

Lukas renvaskes i rettsprosessen, men forblir forhatt og utstøtt i et lokalmiljø som har gjort seg opp sin mening. Mikkelsens danserbakgrunn kommer til sin rett her: Han er kroppslig mer og mer anspent, vaktsom, utslitt av ikke å kunne komme ryktene til livs.

Patrisisk

Men han er navet i en frustrerende film. «Jakten» er en vellaget, intens, men ensidig moralfabel om den gode mann mot en mangehodet berme med blod på tann. Den er påfallende patrisisk: Lukas godseiervenn og overklassekrets holder fast ved ham og hever seg over heksejakten, mens de bomsete barnehageansatte er lettlurte, tankeløse fjols. Så tankeløse, faktisk, at det er vanskelig å tro. Vinterberg setter opp en rekke vendepunkter som virker psykologisk usannsynlige: Vanvittige overtolkninger og misforståelser, fulgt av at anklagerne ikke engang vil høre Lukas' versjon.


Slike fryktelige historier har jo forekommet, menneskers liv er blitt ødelagt på grunn av frykten for overgripere og den instinktive tiltroen til barn. Men «Jakten» ville vært en bedre film om den hadde hatt flere nyanser, og om Lukas selv hadde vært litt mer enn en ansamling fortreffelige egenskaper og hatt en og annen dårlig egenskap utover å være en smule konfliktsky.

Flere nyanser

Thomas Vinterberg fikk sitt gjennombrudd i Cannes i 1998 med dogmefilmen «Festen». Etter noen vanskelige år, vendte han i fjor tilbake med en historie med liknende tematikk, om kampen for å bli trodd i overgrepshistorier.


Men det er nok den første filmen som vil bli stående.


Teksten er en redigert versjon av anmeldelsen som sto på trykk etter filmens premiere i Cannes, 22. mai 2012.