ALBUM:  I love to be the underdog  synger Dan Reynolds fra frontlinja til Imagine Dragons. Dersom vi skal tro ham er det i tilfellet en forholdsvis ubeskjeden underdog vi har å gjøre med her, da dette er et band som med sin albumdebut på freidig vis lanserer seg selv som et alternativ innen stadionrock-segmentet Coldplay og The Killers har brukt årevis på å posisjonere seg innenfor.  

Ut på topptur

Tilsynelatende totalt uten respekt for å klatre den lange, tunge veien fra øvingslokale til toppen av stadionkaka, tar Imagine Dragons en skikkelig frekkis og egler seg likeså godt umiddelbart opp mot toppsjiktet av pompøs, patosladet pop. «Night Visions» er upåklagelig produsert, har mengder umiddelbare pophooks og er identitetsløs nok til å kunne fenge de fleste med hørsel.

Finstudier og bisarre sammensetninger

Og sannelig, siden USA-releasen av albumet i 2012 (med Europeisk release nå) har bandet gjort det skarpt med det som på mange måter er en finstudie av The Killers. I likhet med sine Las Vegas-kollegaer legger nemlig også Imagine Dragons seg gjennomgående på en linje av synthintegrert gitarpop, tidvis fyrt opp på meget dansevennlig drivstoff.

Men i tillegg spiller bandet også en form for musikalsk Mix Max, hvor kroppen til Coldplay plutselig støtter opp hodet til Adele, før hatten til Vangelis dras ned over Journey, Kelly Clarkson og OneRepublic. Dermed blir assosiasjonsrekkene innenfor én enkelt låt nærmest latterlig bisarre til tider.

Kudos eller klar for dynga?

Så, hvordan bedømmer man et album som dette? Skal man gi dem kudos for å kapre markedsandeler ved hjelp av ekstremoppvisning i pop- og rockprofesjonalisme? Eller slenge skiva rett på dynga i det åpenbare fraværet av musikkunstnerisk verdi? Mangelen på egen signatur er overhengende problematisk - ja det er storslagent, men alt av fingeravtrykk er omhyggelig slipt bort i prosessen.

Skulle du nå likevel være på jakt etter en låt hvor du kan kjøre henda ubekymret i været og kjenne en imaginær vindmaskin blafre i håret, må du gjerne starte letingen her. For hva er vel identitet og kunstneriske ambisjoner verdt på dager hvor alt man vil ha er en solid anthemrock-innsprøyting? Ganske lite, egentlig.