ANMELDELSE: Så var den her. Plata som man aldri ordentlig turte å tro at ville komme. Plata det har tatt 22 år å lage, og som har vært «like rundt hjørnet» i halvparten av dem. My Bloody Valentines første album siden den kanoniserte «Loveless» fra 1991, noe som på fotballspråket gjør denne ukas hendelse nesten like sjelden som et Liverpool-seriegull.

Da «MBV», som plata så oppfinnsomt har blitt kalt, ble lagt ut på bandets hjemmeside natt til søndag, med to timers forvarsel, brøt ikke uventet serverne sammen. Vi måtte holde ut i timesvis med resirkulering vitser som: «Har de kalt plata si '403 - Forbidden: Access is denied'» og «webmasteren deres har vel ikke hatt særlig mye å gjøre siden 1991», noe som brått gjorde timene med serverfuckup mer uutholdelig enn de foregående 22 årene med ventetid.

Rockens Gaudí

Men før vi gyver løs på det viktigste, om plata i det hele tatt er i nærheten av å leve opp til de umenneskelige forventingene som har omgitt den, så må vi snakke om Kevin.

My Bloody Valentines primus motor Kevin Shields er en av de de mest myteompunnede skikkelsene i moderne musikkhistorie, på linje med Phil Spector, Syd Barrett og Brian Wilson. Han er mannen som ifølge Alan McGee egenhendig holdt på å ruinere Creation Records da han i sin søken etter Den Perfekte Gitarlyden, og utøvelse av generell vanskelig, sær og ekstrentrisk kunstneroppførsel, brukte over tre millioner kroner på å spille inn shoegazebevegelsens opus magnum «Loveless».

Ikke engang da albumet endelig var tilgjengelig for allmuen var Shields ferdig med de gamle låtene, og brukte over 20 år på finpusse lyden til en re-utgivelse av hele backkatalogen som ble gitt ut i fjor.

En slik tilnærming til kunsten gjør «Loveless» på mange måter til albumenes svar på Antoni Gaudís la Sagrada Família - kirka som ble påbegynt i 1883, men som enda ikke er ferdig.

Shields nærmest perfeksjonistiske og nærmest selvutslettende kunstneriske tankegang er altså for alltid heftet ved My Bloody Valentines musikk, særlig ved «Loveless», og selv i den pågående kose-tv-debatten er det særdeles vanskelig å argumentere mot at dette referanseverkets tilblivelse ville vært topp tabloidmat i neste runde av «Hver gang vi møtes». Se for deg Kevin Shields tremolotorpedere Lene Marlins «Unforgivable Sinner», liksom.

Liten møllfaktor

Nå er imidlertid «Loveless»-etterfølgeren her. Og siden vi kjører på med antitesen til Kevin Shields arbeidsmodus, og ikke bruker 22 år på å finne ut om «MBV» er bra eller dårlig, kan vi først konstatere at det absolutt ikke lukter kamfer og møllkuler av My Bloody Valentines platecomeback.

For det lyder lite krampeaktig spesielt og utilgjengelig ut, noe man kanskje også kunne regne med når låtene har rukket å mørne i såpass mange år, og lyder mer som ei plate meisla ut fra samme støpeform som «Loveless» enn et grensesprengende nybrottsarbeid.

Det var selvfølgelig ganske umulig å være helt sikker på hva man skulle forvente, og derfor er det jo desto gledeligere at My Bloody Valentine fortsetter å male vakre, sensuelle, støyende og voldsomme lydtablåer innenfor de samme rammene som de tidligere har briljert i.

I så måte er «Only Tomorrow» et ubestridt høydepunkt, der Shields svinger tremoloarmen som en tryllestav over Bilinda Butchers eggende vokal til det som er bandets mest distinkte gitarriff til nå. «New You» har, med sin spretne basslinje, albumets mest umiddelbare melodi, og ligner egentlig mer på noe som kunne vært utgitt på Slumberland-katalogen enn tidligere Shields-bragder. «Is This And Yes» er så på sin side bandet på sitt mest sakrale og gudfryktige.

Tiden står stille

Men midt oppi den gryende entusiasmen - byr ikke disse låtene på litt lite motstand til å komme fra My Bloody Valentine? Litt for lite biting og kloring? Kevin Shields lydunivers har jo også handla om å gå på skattejakt i det intrikate støylappeteppet, hvor man som regel ikke får størst payoff ved å ta minste motstands vei.

Derfor er det gledelig at det er plass til en tur eller to gjennom støylydmuren på albumets siste tre låter - en låttroika som ikke ligner noe av det bandet har gjort tidligere og bryter med resten av platas «Loveless»-vennlige modus operandi.

«In Another Way» er den første låta som biter fra seg, der et frenetisk trommespor smelter sammen med Shields delikate støy og Butchers lag-på-lag-vokal til en eksplosjon av vellyd som har akkurat passe med pigger og kanter, og «Wonder 2» er på mange måter Shields' drum & bass-omskrivning av Holocaust-sekvensen fra «You Made Me Realize» med jetmotor-drønn og det hele.

My Bloody Valentine klarer med andre ord fremdeles å låte som verdens mest høylydte band selv når volumet er skrudd ned, og særlig «Wonder 2» vil i så måte garantert til å fungere som et utvida støyhøydepunkt i livesettet når bandet nå skal ut på turné.

«MBV» er selvfølgelig ikke helt der oppe med «Loveless». Det hadde vært helt usannsynlig, og ingen kan jo klandre Kevin Shields for akkurat dét når han likevel får det til å høres ut som at tiden har stått stille de siste 22 årene.