FILM: Mange har de siste par månedene ønsket å forklare oss hva som er det egentlige budskapet i «Zero Dark Thirty». Kathryn Bigelows oppfølger til «The Hurt Locker» har derfor oppnådd å bli kontroversiell, noe som muligens har kostet henne en Oscarnominasjon. Striden dreier seg om et åpent sår i den amerikanske offentligheten, nemlig bruken av tortur i den såkalte krigen mot terror etter 11. september 2001. Det er ikke brutaliteten i scenene man diskuterer - amerikanske kinogjengere reagerer sjelden på sadisme, så lenge ofrene beholder klærne på - men i hvilken grad «enhanced interrogation techniques» bidro til at Osama bin Laden ble funnet.
På den ene siden har vi en rekke kommentatorer, forskere og gravende journalister som mener filmen farer med løgn når den påstår at informasjon innhentet ved tortur av fanger var viktig i jakten på bin Laden. I denne leiren finner vi også politiske tungvektere som John McCain og Dianne Feinstein, senatorer med tilgang på graderte dokumenter. På den andre siden i debatten har vi filmkritikerne, som er bortimot unisone i sin hyllest av filmen og mener den er åpen for tolkning.

I utgangspunktet hadde Bigelow og kompanjong Mark Boal planlagt en annen film. Den skulle handle om den mislykkede jakten på verdens mest ettersøkte mann og konsentere seg om de to ukene amerikanske spesialstyrker lette etter bin Laden i Tora Bora-fjellene. Filmen var ikke langt unna innspillingsstart da president Obama kunne fortelle en hel verden at bin Laden var lokalisert og likvidert. Sånn kan det gå når filmskapere skal gjenfortelle virkelige hendelser.
Manusforfatter Boal kunne ikke gjøre annet enn å starte på nytt: Klodens mest forhatte terrorist var endelig funnet - hvordan gikk det til? I stedet for en kompakt trykk-koker av en actionfilm à la «The Hurt Locker», måtte man nå håndtere et tidsspenn på ti år, med CIA-agenter som helter og mange av «actionscenene» henvist til diverse møterom i Washington, Langley og Pakistan.

I løpet av disse årene har flere hundre mennesker jobbet med å samle etterrettelig informasjon om bin Laden. Hvordan kondenserer man dette ned til en knippe mennesker og, aller helst, én helt? Selv om Boal og Bigelow begynte «på nytt», hadde de etablert gode kontakter i CIA og det militære. Gjennom sin research fikk Boal høre om en kvinnelig CIA-agent som var en viktig pådriver i jakten på bin Laden. Denne kvinnen var ukjent i offentligheten, men dukker også opp i en av fjorårets bestselgere, «No Easy Day: The Firsthand Account of the Mission That Killed Osama Bin Laden», skrevet av et medlem av SEAL Team Six, spesialsoldatene som utførte selve raidet. Kvinnen omtales i boka som «Jen» og er «the main force» i jakten på bin Laden.
I filmen heter hun Maya og er Bigelows første kvinnelige helteskikkelse siden Jamie Lee Curtis i «Blue Steel» (1989), uten at det skal gjøres til noe stort poeng - Bigelow er som regissør mer macho enn de fleste av sine mannlige kolleger. Maya (Jessica Chastain) er pen, men bruker verken skjønnhet eller sjarm for å oppnå sine mål. Hun har ingen venner, smiler sjelden og ser mager og sliten ut. Vi ser henne aldri ha det gøy, heller ikke på jobben, der hun er innbitt, sta og ensporet. Flere har trukket paralleller til Claire Danes i «Homeland», men Kathryn Bigelow er ikke typen som utstyrer heltinnen med en psykisk lidelse.

Mayas jobb er å nøste opp alle ledetråder som måtte åpenbare seg. Vi møter henne første gang i 2003, ved den amerikanske ambassaden i Islamabad. Hun ledsager kollega Dan (Jason Clarke) til en «black site», der en viss Ammar forhøres ved hjelp av de teknikker som amerikanske myndigheter foreskrev i 2003. Etter et drøyt filmkvarter med tortur, der navnet Abu Ahmed al-Kuwaiti blir nevnt, tar Maya med seg opplysningene videre. Sammen med et team fortsetter Maya gjennom den neste timen (og de neste sju årene) å lete etter Abu Ahmed, som antas å være en av svært få som har bin Ladens tillit. Maya overlever både terrorangrep og mordforsøk, mens kolleger må bøte med livet.

Som nevnt, filmens Maya finnes ikke. Hun er basert på beskrivelser og hun er en sammensetning av CIA og andres etterretningsarbeid. Når det gjelder kronologi, derimot, har man valgt å være tro mot det man har funnet ut og ikke ofret fakta for å oppnå en dramatisk kurve som samsvarer med den tradisjonelle actionfilmen. Mer kommersielt anlagt seere vil muligens beskrive Bigelows virkelighetsnære terroristjakt som to timer oppvarming og en halvtimes klimaks. Bigelow tar ingen snarveier for å underholde. Hun vil vise oss hvor hard og brutal verden er og at det finnes tøffe folk der ute som kjemper på nasjonens vegne. Her finnes ingen svulmende patriotisme, bare støv, metall, møter, tortur og fragmenter av informasjon med uviss nytteverdi.
Likevel er det en intensitet i fortellingen og det blir aldri kjedelig. Jessica Chastains innbitthet er smittsom og hun avtvinger respekt, både fra seerne og sine kolleger og sjefer, de fleste av dem menn. Filmens siste halvtime foregår i nesten totalt mørke - zero dark thirty, en halvtime over midnatt. Her ser vi igjen Bigelows mesterlige evne til å iscenesette action, noe alle er enige om, også de som stiller seg sterkt kritiske til filmen.

Det er delvis denne no-nonsense-realismen som gjør at torturens rolle i filmen blir så provoserende for mange. Debatten vil ikke bli like betent hvis Sly Stallone finner bin Laden i «The Expendables 3 - Desert Beefcakes».
Når det gjelder de mange argumentene fra velinformerte eksperter om at filmen er propaganda for amerikansk brutalitet, at den er tilhenger av tortur og at Bigelows framstiller det som om informasjon avgitt under tortur var en viktig brikke i jakten på bin Laden, er det bare én ting å si: «Zero Dark Thirty» er svært åpen for tolkning. Dermed er den en gavepakke til dem som har en kake å mele. Det er samtidig denne mangetydigheten som gjør den til et gjennomarbeidet stykke filmkunst.
Helt i begynnelsen, mens Ammar (Reda Kateb) utsettes for «waterboarding», blir en ukomfortabel Maya bedt om å fylle en bøtte med vann. Dan, den herdete torturisten, drar Maya inn i sin virkelighet. Bigelow trekker seeren inn i Mayas. Det er ubehagelig. Torturscenene er ubehagelige. Følelsen av delaktighet er enda mer ubehagelig. Belønningen er vissheten om at «Zero Dark Thirty» er en seriøs film med mot til å være tvetydig.