- Dette er litt suppete, men bear with me, sier Dagfinn Lyngbø og holder fram telefonen. Ut kommer lyden av en baby som snorker.

- Det er sønnen min da han var to uker gammel. Det er jo veldig søtt.

Komikerens nye forestilling «Stereo» har Oslo-premiere i kveld, og rent bortsett fra Lyngbø selv, står lyd i sentrum. Gjennom et dypdykk i hørselens verden har han funnet ut at babysnorking er favorittlyden.

- Hvilken lyd er den verste?

- Det må være når min kone snorker. Nei da, jeg sovner alltid først.

Sørkedalen er som tatt ut av OL på Lillehammer. Frost i lufta, snødekt innsjø og ferskenbleket sol omgir Bogstad gård, som har kald Solo og varme vafler. Noen kilometer inn i dalen ligger huset hvor Dagfinn har hatt pappaperm hele januar. Nå skal han innta hovedstaden med forestillingen som i Bergen ble utsolgt i løpet av første spilleuke..

Hvis vi reiser tilbake i tid, ut av denne dalen hvor han bor med komikerkona Pernille Sørensen og sønnene Ludvik (5) og Lasse (1 ½), tilbake til før han fikk seks komipriser og 150.000 nordmenn kjøpte billett til showet hans «Evolusjon», da var det en periode der en av Norges fremste komikere ville slutte med stand-up.

- Jeg var rett og slett møkklei av å reise rundt på klubber og firma-kick-off. Jeg var ung, og underholdt på puber hele uka. Det er veldig fort gjort å bli sittende igjen på de pubene.

Han var 27 år, og bodde i en mørk kjellerleilighet på Røa i Oslo. Sov lenge, sto opp for å skrive eller reise til neste bydelspub. Arrangøren inviterte alltid til fest etter forestilling.

- Jeg bare forflyttet meg etter hvor partyet var. Det ble veldig mye alkohol i en periode.

I 2001 måtte han flytte hjem til Bergen.

- Den psykiske delen av partylivet er ikke så livgivende. Jeg kjente at jeg måtte ha en forandring i base og i livsstil. Ja, kall det angst hvis du vil. Jeg kom til et punkt hvor jeg spurte: Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Skal jeg fortsette med strøjobber, eller skape noe ordentlig?

Før sto det alltid en kasse øl og ventet bak scenen. I dag? Vann, frukt og nøtter.

- Jeg sier ikke at jeg ikke drikker lenger, men jeg vil ikke at det skal bli plassert ei flaske øl i hånda mi med en gang jeg går av scenen. Når det står ti rader med Heineken til venstre, og vann til høyre, blir valget veldig lett.

Familiens mann. Han har gjort vin til vann. Den 260 hesters BMW-en er bytta ut med en Volkswagen syvseter med koppholdere. I fjor gikk han på avspenningskurs med kona og lærte seg, bokstavelig talt, å puste med magen. Som følge har nakkeproblemene forsvunnet.

Før han møtte Pernille sa han «jeg tror det er lettere å sitte i en familie og lengte langt vekk enn å sitte langt vekk og lengte etter en familie».

- Jeg har alltid ønsket å ha det ankeret. Det har vært viktig for meg å ha noen å komme hjem til, som alltid er der.

- Lengter du noen ganger langt vekk?

- Nei, det er ikke ofte. Men jeg har noen drømmer som blir vanskeligere å oppfylle nå. Jeg har gjort noen jobber på engelsk i utlandet, og kunne godt tenkt meg å reise rundt i England og Australia og opptrådt - for å bli bedre. Men vi er ikke den typen familie som pakker sammen og reiser rundt sånn.

- Så du har slått det fra deg?

- Nei. Men det må bli om noen år.

Humoren har blitt millionbedrift.

Hva er det som gjør at folk kommer igjen og igjen?

- Jeg tror det kommer av 20 år med besluttsom jobbing, hvor jeg har bygd opp et solid publikumsgrunnlag. Og jeg har alltid prøvd å høre etter hva folk sier når forestillingen er ferdig. Ofte, når showet er over, stiller jeg meg ved siden av scenen og lytter gjennom sceneteppet mens folk går ut.

- Hva hører du?

- Folk er stort sett fornøyde. Det er alltid noen gretne, gamle gubber som er dratt med på show av kona og sier det er det verste de har vært med på i sitt liv. Men det må jeg tåle.

Nå vet vi at han aldri sluttet med stand-up. I stedet ble han mer personlig på scenen. Dagfinn skrev en forestilling med morens hjertesykdom som ramme. Hun er frisk nå.

Fortsatt er både han og kona ganske private på scenen, og vitser om hverandre.

- Hvor går grensa?

- Jeg tror ikke det er noen grense for hvor private vi kan være i vitsingen vår. Vi jobber mye sammen, og prøver ut ting på hverandre. Noen ganger er det Pernille som har funnet på de mest personlige vitsene om seg selv i mitt show.

Liv og død. Høsten 2011 ble tilværelsen delt i to. Den samme uka som yngstesønnen Lasse kom til verden, døde faren brått, 72 år gammel.

Arne Lyngbø var en kjent mann i Bergen. I 50 år solgte han blomster på torget, og slo like gjerne av en prat med Herman Friele som med byens løse fugler. Han var politisk engasjert, jobbet hele dagen, og sto på revyscenen til det siste.

Slik hadde det alltid vært, at det første Dagfinn gjorde da han kom til hjembyen var å dra til torget og besøke faren. Selv har han en halv gartnerutdannelse i sekken, han skulle egentlig bli som faren, og fikk god opplæring i drivhusene hjemme på gården på Askøy.

Gjennom åra pleide de ikke snakke sammen på telefonen. Faren var ikke den typen.

- Det rare er at den dagen han døde, snakket vi på telefonen i tre kvarter. Klokka var sju på kvelden, og jeg ringte for å si at jeg hadde skaffet billetter til cupfinalen. Så begynte vi å snakke om Brann-spilleren som hadde falt om med hjertestans og ble gjenopplivet. Vi snakket om hvor brått ting skjer, at noen ganger dør folk helt plutselig.

- Hva annet snakket dere om?

- At han følte seg i fin form. Han var jo helt frisk. Tre timer etterpå, klokka var ti, falt han om mens han sto ute med vinkelsliperen. Det var hjertet.

Pernille var gravid og hadde gått over termin. Sønnen kunne komme når som helst, så Dagfinn kunne ikke reise hjem til Bergen.

- Alt stoppet opp. Heldigvis fikk vi sette i gang fødselen over helga, så vi kunne planlegge begravelsen seinere den uka.

Det var faren som sa: «Prøv å bli komiker. Hvis det ikke går, kan du alltid komme hjem».

Nå føles det rart å komme hjem til gården.

- Drifta av gartneriet ble avsluttet for noen år siden, men han holdt fortsatt på i drivhusene. Dyrket ting, ryddet og ordnet. Nå er stemningen helt annerledes, jeg merker at han ikke er der lenger. Det er som om ei klokke har stoppet opp. Som om noen har tatt en pause, og snart kommer tilbake.

Lyden av faren: måten han sang på, det var mest plystring, nynning og mumling, siden han som regel ikke kunne teksten.

Lyden han lagde når han satte seg i godstolen.

- Den store forskjellen er at jeg fikk den lange praten med ham den kvelden. Og så kom jo Lasse. Jeg er ikke religiøs, men jeg gjorde meg noen tanker om livssyklusen da han ble født. Han hadde helt tydelig Lyngbø-ansikt.

Alt stopper opp. På gården på Askøy, i det lange drivhuset i hagen, ligger et bord veltet. Det skal monteres fra hverandre, kappes opp. Jorda på bakken skal spas opp. Lysene skal slukkes. Men ikke ennå. For i kveld står Dagfinn på scenen på Aker Brygge og synger for faren, sin egen versjon av Kaizers Orchestras «Hjerteknuser», om det å miste noen. Han ser stadig folk som gråter i salen, og han skjønner at de gråter over sine egne. Han synger:

Lurer på om du finnes der ute nå, send meg et hint så skal eg tro, eg vanner mine planter og pleier det eg sår.

Dagfinn har mange minner etter faren. Men særlig ett stikker seg fram.

- Hos han lå ikke komplimentene løst, han uttrykte seg ikke i ord på den måten. Jeg tror mange har et sånn forhold til faren sin. Men etter premieren på «Evolusjon» kom han bort til meg, tok tak i meg og sa «Eg e stolt av deg». Det øyeblikket glemmer jeg ikke.

På torget i Bergen lever Lyngbø Blomster videre, gjennom Dagfinn og søstera, som står for den daglige drifta. Bøttene med blomster står blant byens forbipasserende. Blomstene pakkes inn i papir, bæres gjennom gatene før de settes inn i varme stuer.

Han synger: Sekundene tikker, minuttene går. Og det går dager og det går år. Og den som lever skal få.

tam@dagbladet.no