ULLEVAAL STADION (Dagbladet): Anders Jacobsen trenger ikke mange sekunders betenkningstid når Dagbladet ber ham peke ut den mest imponerende vintersportutøveren i Norge.

- Aksel Lund Svindal, svarer han kontant.

Og utdyper:

- Han vant ikke i Kitzbühel. Men ser du på den løypa, hva han gjør og hvor fort det går, så snakker vi om en unik råskap. Hvem som helst kan ikke dra dit og gjøre det samme, jeg tror ikke alle ville kommet ned i live fra Kitzbühel. Men nesten alle kan gå fem mil på ski. Langrenn er en ganske liten idrett, mens alpint er en stor idrett. Det står respekt av hvordan Svindal takler oppturer og nedturer. Jeg synes han er dyktig.

For de gærne

Jacobsen er ikke akkurat noen smågutt selv når det kommer til ekstremsport:

Med unntak av Senkveld-Harald ville de færreste av oss «vanlig døende» tatt sjansen på å sette utfor hoppbakken i Holmenkollen, for ikke å snakke om skiflyvningsbakker som Planica og Vikersund.

- Hva er mest ekstremt: Å sveve nesten 250 meter, eller å kjøre ned utforløypa i Kitzbühel?

- For meg er det å sette utfor i Kitzbühel. Jeg er helt OK på ski, men kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg ville prøvd å slå de beste, der også. Det hadde jeg selvsagt ikke klart. Jeg ville kjørt ut og truffet tunnelveggen et eller annet sted.

- Men det er ikke barnemat å sette utfor en hoppbakke heller?

- Nei, absolutt ikke. Det er litt samme greia (som med Svindal), det er ikke sånn at en kompis kan ta med seg hoppskiene og dra i bakken for å ha det moro. Det synes jeg er en kul ting med skihopping - det er for dem som har lagt ned en jobb og som er litt gærne. Jeg vil at hoppsporten skal forbli litt rå. Den som hopper lengst, tar nedslag og er tøffest skal vinne. Jeg vil ikke ha for mye regler og sikkerhet rundt det. Jeg vil ha de hoppene hvor noen lander på sletta - det er det folk vil se, sier Jacobsen.

Livredd i Planica

Det skjer ikke så ofte at han er redd lenger, når han står på toppen av en bakke og venter på klarsignalet. Men i gjennombruddssesongen 2006/07 fikk han skjelven i Planica.

- Første gang jeg var i Planica var jeg livredd. Når du står og ser skihopping fra toppen, ser det ut som om folk aldri blir borte. Kulen blir borte, og du ser bare hoppet og sletta. Det ser ut som folk hopper rett ut i friluft, 50 meter over bakken. Det er ganske sykt. Og så hører du lengden: 160 meter. Da vet du at du selv sannsynligvis vil hoppe 220 meter, og tenker: «hvor høyt kommer jeg til å gå?» Det var en spesiell følelse.

- Men når du først kommer deg på bommen, roer alt seg. Alt blir stille og du hører ingenting. Du venter bare på flagget og at det er din tur, sier Jacobsen.

VM i Val di Fiemme starter om snaue to uker. Jacobsen har til gode å vinne VM-gull, og mener selv han har vært for forknytt i tidligere forsøk.

Den fella skal han ikke gå i denne gang.

- Alt strammer seg til når du kommer til et VM. Jeg har vært med på det før, og vet akkurat hva som skjer med kroppen. Det er litt derfor jeg ikke har tatt så mange medaljer, alt har blitt for seriøst. I år har jeg gått flere runder med meg selv. Når jeg kommer til Italia, vet jeg hva som skjer. Jeg vet hva media har lyst til, og hva jeg har lyst til. Denne gangen har jeg tenkt å gjøre jobben, varsler han.

- Jeg skal få med meg alle inntrykk, og ikke være helt sånn inne i min egen boble. Jeg vil få med meg det positive rundt, og prøve å få litt energi fra andre idretter. Jeg regner med det kommer gull i langrenn og kombinert, og så gjelder det å bruke det til sin nytte.

- Det blir enklere for deg hvis Northug og Bjørgen tar gull?

- Absolutt. Jeg er veldig stolt over å representere Norge og ha flagget på hjelmen. Har vi som nasjon tatt gull allerede før jeg har satt utfor, gjør det ting lettere. Det gir alle en energiboost, sier han.