Men jeg er mann. Jeg er kommentator. Jeg slipper lett unna.

De aller, aller fleste som sender meg en melding etter at jeg har skrevet en kommentar oppfører seg hyggelig og høflig. Det kan gjøre litt vondt i stoltheten de gangene trofaste lesere tar meg i grammatiske eller ortografiske feil. Det skjer forresten pinlig ofte. Men det er absolutt til å leve med. Det hender til og med at jeg lærer av det.

Det lille mindretallet som velger å sende sin dritt min vei, føler stort sett bare behov for å fortelle meg hvilken idiot jeg er.

De mener ellers forbausende ofte at jeg er sosialist og har helt på egen hånd funnet ut at jeg heller ville leve i Sovjetunionen under Stalin. Generelt trives de godt med å tillegge meg meninger jeg aldri har ytret.

De famler etter en bås å sette meg i. Men hadde jeg vært kvinne, hadde båsen ganske enkelt vært mitt kjønn.

Hvis skjellsordene blir for drøye, syns jeg det er hyggelig å sende et særdeles høflig brev tilbake og for eksempel forklare hvorfor jeg ikke tror det er en god idé å la meg gjelle. Da får jeg gjerne et litt forbløffet svar tilbake: Det var jo ikke slik ment. De mener visst sjelden det de sier. De bare føler, disse mennene. Kort sagt, som kommentator lever jeg et enkelt liv i offentligheten. Fordi jeg er mann.

Hadde jeg vært kvinne ville jeg etter hver eneste ytring risikert en trussel om voldtekt fra en anonym mann. Eller en trussel om voldtekt, skrevet under med fullt navn. Hadde jeg vært kvinne, hadde jeg vært nødt til å tenke over hvilket av de brevene jeg syntes var den største trusselen.

Hadde jeg vært kvinne hadde jeg ikke tort å svare på slike brev. Det kunne ført til flere trusler, det kunne tirret dem. Hadde jeg vært kvinne, kunne jeg fått detaljerte brev om hva avsenderen kunne tenke seg å gjøre med ansiktet mitt og et barberblad. Jeg har lest en slik mail. Jeg er glad jeg er mann.

Hadde jeg vært kvinne, hadde jeg måttet leve med at inn-kassa min ville fylles opp med mange menns aggressive seksualfantasier. Eller med deres skråsikre konstatering av hvor utrolig stygg jeg var. Gjerne i samme brev.

Der jeg slipper unna med å være idiot og stalinist, må kvinner regne med å bli forklart at det de egentlig trenger er pikk. De mest engasjerte mennene går gjerne i detalj om hvor mye pikk, av hvilken farge og i hvilke hull. Fantasien er ikke imponerende. Aggresjonen er skremmende og trist.

Slik korrespondanse spenner over et fullt spekter: Fra psykopatiske «American Psycho»-fantasier ned til lurvet og hjelpeløst sexprat. Det gjelder enten det kommer fra de litt hjelpeløse mennene, eller fra ressurssterke menn med høy promille og sterkt erigert selvbilde.

Mailene letter seg fint sammen med alle kommentarene som bare oser av kvinneforakt og total mangel på evne til å skille sak, person og kjønn. Kvinner bør jo bare holde kjeft.

En av disse umodne breiflabbene sammenliknet i en mail sin såkalt røffe tone med tonen gutta imellom i fotballgarderoben. Men hadde tonen mellom gutta der hatt samme nivå av aggresjon, hat og forakt ville ingen møtt til neste trening. Hadde noen prøvd seg i det toneleiet hadde de blitt snakket hardt til.  Slik oppfører man seg ikke. Ikke mot menn.

Spørsmålet er hva som feiler disse mennene, sånn bortsett fra mangel på folkeskikk og empati. Siden forbausende mange av dem lirer av seg søppel under fullt navn, må vi anta at de enten er svært ensomme eller at de omgås andre menn med samme holdninger, siden de tydeligvis ikke blir korrigert. De må oppleve at dette er en måte å hevde seg på. Det er humor, påstår noen av dem. Men er noe humor hvis det bare er avsenderen som ler? Eller hvis ikke engang han ler, men bare er sint?

Sosiale medier og digitale muligheter har gjort skitpreiket fra drengestua, der single og frustrerte menn tok ut sin frustrasjon bak lukkede dører, til en offentlig aggressiv handling rettet mot kvinner som våger å stikke seg fram. Det er et åpent spørsmål om disse mennene føler seg mer truet nå fordi flere kvinner vinner fram og lykkes i arbeidslivet og det offentlige rom, eller om det er snakk om en permanent aggresjon som nå har fått nye og digitale kanaler.

En dokumentar på svensk fjernsyn, der sentrale kvinner i den offentlige debatt viste fram litt av den trakasseringen de blir møtt med, har fått i gang debatten. Den er sunn. Tristere er det å lese noen kommentarinnlegg, også i Dagbladets kommentarfelt: Det er som enkelte menn bare ikke vil skjønne hva det dreier seg om. Kvinner får bare tåle slikt, sier de, men hvorfor det?

En mann foreslo å innføre ridderlighetstesten: Han spør de andre om de syns det ville vært greit om noen skrev slikt til søstera deres. Det triste er at han ikke kunne bruke kjæreste eller kone som referansepunkt. Ikke fordi gutta ikke har noen kjæreste, men fordi for mange av dem kanskje snakker slik både om og til dem også. Og søster-testen, med sitt ekko av familiens ære er ubehagelig patriarkalsk. Et ryddigere spørsmål er om vi tillater broren vår, eller kameraten vår, å oppføre seg slik.

Det er vanskeligere å få kvinner enn menn til å stille i offentlige debatter. Hvis ytringer besvares med trusler om voldtekt, trakassering og krenkelser er det lett å forstå. Disse mennenes atferd er ikke bare et utløp for egen privat frustrasjon. De er også et bevisst forsøk på å få kvinner til å holde kjeft.

Det står respekt av alle som orker å ta sin naturlige plass i offentligheten, på tross av forsøkene på å true og mobbe dem vekk. Jeg frykter at jeg selv, dersom jeg hadde møtt den samme mengden av trusler og trakassering, hadde sett meg om etter annet arbeide. Vi menn er jo ikke vant til å bli behandlet som kvinner, heller.