I over 20 år har jeg hørt «du må jo tåle litt» når jeg har protestert mot sjåvinistisk oppførsel på jobb eller privat.

Tips oss 2400
Følg oss på Twitter

Se våre siste filmtrailere

Sveriges television viste onsdag en dokumentar om hvordan svenske journalister og samfunnsdebattanter blir utsatt for grov sjikane og trusler om vold, voldtekt og drap. Unnskyld. Skrev jeg svenske journalister? Jeg mente selvsagt svenske kvinnelige journalister.

Det de svenske kvinnene leser opp er utvilsomt grovt krenkende og truende. Det er drapstrusler og trusler om mishandling og voldtekt, i tillegg til mindre alvorlige, men fullt ut sjikanerende, kommentarer om utseende. Kvinnelige journalister og kommentatorer opplever akkurat det samme i Norge. Det er ikke vanskelig å reagere på de grove truslene. Men hva med resten?

Kvinner blir hele tiden fortalt at vi må jo tåle litt. Enten det er sjåvinistiske vitser i lunsjen, klapp på rumpa eller kollegaer som tafser på julebord. Litt må vi jo tåle. Men hva er egentlig litt?

Er det at jeg som 26 år gammel markedsfører ble bedt flere ganger om å vise billett på Business Class fordi jeg åpenbart ikke hørte hjemme blant dresskledde menn? Er det å le av sjåvinistiske vitser i lunsjen? Er det å bli med på strippeklubb i utlandet? Alternativet for gutta er nemlig ikke å gå på en annen bar, men at du går alene tilbake til hotellet med beskyldningen «snerpe» hengende over hodet. Er «litt» å få sms fra menn på konferanser om romnummeret deres - fordi det er det de valgte å bruke visittkortet ditt til? Menn som dermed ødelegger en potensiell forretningsrelasjon? Er «litt» å få sms med bilde av kjønnsorganer, eller deskriptive beskrivelser av hvordan avsender ønsker å pule deg? Er «litt» å få kommentarer på utseende og vekt når du tar opp store og små samfunnsspørsmål på sosiale medier? Trusler, hets og sjikane?

Siden jeg har opplevd alt det ovennevnte, så lurer jeg fortsatt på hva folk mener når de sier «du må tåle litt». For når blir «litt» nok? En ting er hva man opplever når man tar plass på en offentlig arena. En helt annen ting er hva du opplever fordi du rett og slett har en jobb. Kanskje deler av årsaken til at kvinner er litt mer sykmeldte enn menn er at vi hele tiden også skal tåle litt mer?

Likevel er jeg glad for alle rasistene og kvinnehaterne på Internett. Faktisk ønsker jeg å takke dem, alle som en. Fordi det vi tidligere ble beskyldt for å bare «føle», eller det ble sett på som anekdotiske eksempler, nå står svart på hvitt, gjerne under fullt navn. Det er ikke det at arbeidsgivere skal legge seg opp i hva de ansatte mener på fritida, men deres ansatte er ikke akkurat reklame for bedriften når nettavisene bruker Facebook Connect som kommentarverktøy, og både fullt navn og arbeidsgiver er godt synlig i kommentarfeltet. Problemet er at du ikke kan boikotte Statoil fordi de har en ansatt som er rasshøl på nett, for det har Shell også. De er mange. Det er ikke noe vi «føler» eller noe anekdotisk. Det er jo nettopp derfor det er et problem. Og dette problemet oppsto ikke med Internett.

Kvinner fra næringsliv og akademia etterlyses ofte i offentlig debatt og til lederstillinger. Det er de samme kvinnene som har uttalt seg i kraft av sin posisjon og kompetanse, og opplever at deres barn tar telefonen hjemme på kvelden der en fremmed stemme forteller dem hva han vil gjøre med moren deres. Dette er nok anekdotisk, for jeg har bare hørt det fra tre ulike kvinner i ulike sammenhenger - to akademikere og en fra næringslivet. Så da er det sikkert ikke sånn. Nå har vi jo ikke fasttelefoner hjemme lenger, så problemet er løst. Nå kan barna heller lese hvordan moren bør voldtas i kommentarfeltet på Internett, før moderator rekker å fjerne det. Der står det i minste under fullt navn og med arbeidsgiver, så slipper de å lure på hvem den fremmede stemmen er.

Kvinner kalles ofte feige når de ikke søker seg til lederposisjoner eller til offentligheten. Kan det være av de samme mennene som har skremt dem bort?

Dagbladets Marie Simonsen fortalte en gang at hun nesten hadde sluttet å reagere på truslene og sjikanen. Det er jo bare en drapstrussel til. Massiviteten gjør oss numne. Det er som å lese «American Psycho» fra side en til siste side. Etter hvert oppleves hovedpersonens grusomheter mindre ekstreme. Vi tilpasser oss mentalt over tid. Men slår du bare tilfeldig opp på en av hovedpersonen Batemans mishandlinger, så føles det som et slag i magen.

Og det holder med én. Faktisk. Det er ikke litt. Det er nok. For jeg er drittlei av at kvinner - og mer alvorlig - unge jenter skal måtte tåle litt for å kunne ha en jobb eller delta i offentlig debatt. Det holder nå.

Kronikken er en lett redigert versjon av en tekst publisert på vampus.blogspot.no
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør