ANMELDELSE: De har bokstavelig talt fått gode hjelpere, Asbjørnsen og Moe, når Cappelen Damm har satt åtte samtidskunstnere til en visuell nytolkning av noen av våre klassiske eventyrene. Det har en forbløffende frisk og revitaliserende virkning.     

I år er det 200 år siden Jørgen Moe ble født, mens Asbjørnsen hadde sitt jubileum i fjor.

Førstnevnte en depressiv bondegutt med middels teologisk embetseksamen og skrantende helse. Sistnevnte bygutt og evig student, doven og lettsindig — og på evig flukt fra kreditorer.

I 1833, da nasjonalromantikken blomstret, la det odde paret ut på bygdevandring for å samle — og nedskrive - det som nå har blitt vår nasjonale arv.    

Vilter klokskap

Skjønt nasjonal. I følge Tor Åge Bringsværds forord til «En eventyrfeiring» stammer alle eventyr egentlig fra India — alle eventyrs mor. Han problematiserer også det å nedskrive eventyr. Da stivner de i formen, noe som strider mot eventyrenes muntlige natur. Det samme gjelder de klassiske illustrasjonene til Erling Kittelsen og Erik Werenskiold. Derfor, skriver Bringsværd, har forlaget i «et anfall av vilter klokskap» gitt åtte kunstnere frie tøyler til å revitalisere eventyrene.       

Det har blitt en helt annerledes og veldig tøff eventyrsamling. Jeg har veldig sans for Lisa Aisatos tønnetykke Smørbukk og den enorme Haugkjerringa med overdimensjonerte føtter og hode under armen.

Og Øivind Torseters tynne lille Askeladd med mummitrollhode, som sloss mot et troll som mer likner et melankolsk spøkelse. 

Det er mye humor i mange av illustrasjonene. Helt naiv og billedbokaktig er Øystein Rundes versjon av «Grisen og levemåten hans». Runde leker seg med ord — en skriver har blitt en dataskriver — som gir grisen råd. Flere har valgt tegneserieversjoner av eventyrene. Som i den ouslandske versjonen til Bjørn Ouslands «Graverens fortellinger 1 og 2» om middelaldersk heksebrenning. For eventyr er brutale saker, og i «Det blå båndet» gjør en mor det hun kan for at et troll skal ta sønnen av dage.

Bendik Kaltenborns ekspressive — eller eksplosive — versjon av eventyret er stor kunst. Krydret med små håndskrevne lapper: «Jeg skulle slå til deg så hjernen skulle skvette! Hilsen mor.»

Stenersen forlag satser tradisjonelt og gir ut en klassisk samling av H. C. Andersen, Asbjørnsen & Moe, brødrene Grimm og 1001 natt. Temaene er det en kaller allmennmenneskelige — arketypisk om du vil, og her er mye ekteskapsproblematikk. Med en moral langt råere og mer oppfinnsom enn Jesper Juul. Som "Herremannsbruden" der den unge fattigjenta lurer den gamle giftesyke styggen av en herremann ved å kle ut Blakken som brud. Mens «De tre kongsdøtre i berget det blå» er en riktig pageturner.

Tekstreviderte eventyr

Også Aschehoug feirer eventyrsamlerne i en klassisk tre binds utgave illustrert av Werenskiold, Kittelsen og Sinding. Med en tekstrevidering av Tor Guttu, Jan Jakob Tønseth og Hilde Sejersted.  I følge Moes sønn Moltke Moe skal eventyrsamlerne selv ha kommet med noe uklare pålegg om å «følge sprogfølelsens voksende sans for det hjemlige i vendinger, udtryk og foredrag». Guttu har mange steder vendt tilbake til den opprinnelige 1889-versjonen, da rytmen der fungerer langt bedre enn i de mange versjonene som har kommet det siste hundreåret.     
 
Der står også Sigurd Hoels essay «Eventyrene våre» der han blant annet kjapt portretterer den tungsindige Moe og den muntre Asbjørnsen — i seg selv en grunn til å kjøpe boka.

Samt Herman Wildenveys dikt «Eventyrene», der han i en noe overspent nasjonalt rimerus mener eventyrene ikke trenger fornying:

Vår vakre natur har «pustet sin ånde i eventyrene» slik at de «kommer igjen — og fornyer seg selv.»