KOMMENTAR: Crossover kalles det. Barne- og ungdomslitteratur som også voksne leser. Det har vært et tema i barnelitteraturen siden 1990-tallet, og kan være alt fra folkediktning og eventyr til underfundige Ole Brumm. Inntil nå har vi brukt begrepet alle-alderbøker om sjangeren, som også innlemmer billedbøker med lite tekst og høy estetisk verdi. For ikke å glemme Jostein Gaarders «Sofies verden».  

I Sverige, der barne- og ungdomslitteraturen alltid har ligget et hestehode foran oss, har crossoversjangeren blitt den nye hotte trenden.

Det begynte med «Harry Potter» - som sammen med «Hunger Games» og «Twilight» også fikk en stor skare voksne fans. I yngre intellektuelle miljøer her hjemme, sees det som et tegn på folkelighet om du digger fantasy (og heier på Vålerenga).      

Men ikke alle er like begeistret. Flere svenske kritikere hevder at trenden er en følge av infantiliseringen av samfunnet. De ble nylig imøtegått av blant annet svenska Dagbladets Elise Karlson. Hun hevder det er ungdomsbøkene som redder den episke romanen, og harselerer over snobbete litteraturvitere som etter den selvbiografiske bølgen erklærte romanen død. Mens den altså lever i beste velgående - ja fosser frem - i crossoverlitteraturen.

Det betyr at sjangeren også speiler en kamp mellom finkultur og underholdning. Der den dokumentariske og selvbiografiske «døde» romanen tilhører a-laget, mens den episke underholdningsromanen - deriblant crossoveren - tilhører b-laget.

Det finnes nok av voksenlitteratur som har et barns perspektiv på verden. Og det finnes ungdomslitteratur med et refleksjonsnivå som langt overstiger litteratur ment for voksne. Til nå har ungdomsbok-stempelet ikke bare vært av det gode. Ungdomsbokforfattere her hjemme har lenge klaget over at de ikke blir tatt alvorlig som «ordentlige» forfattere, og at sjangerbestemmelsene begrenser lesermassen. Men også det er i ferd med å endre seg. I Sverige er det stadig flere ungdomsbøker som nomineres til den prestisjetunge Augustprisen, og i USA har en forfatter som John Green blitt et fenomen.

Boka «Faen ta skjebnen» har sopt med seg det meste av priser, og beskrives som en sensasjon.    

Og god er den. Søttenåringene Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Hazel har uhelbredelig lungekreft,  Augustus mistet benet da han fikk kreft, men er nå erklært frisk. Det er en nydelig kjærlighetsfortelling mellom de to. Hazel våger ikke å la Augustus forelske seg i henne. Hun vil spare ham for sorgen over hennes død. Han tar sjansen. Det dreier seg også om litteratur. En ufullendt ungdomsbok skrevet av en mystisk forfatter i Nederland. Også den om en ung jente som dør av kreft. Hazels siste ønske er å få vite hvordan den ender.  

Nå er jo hverken døden eller kreft et ukjent fenomen i ungdomslitteratur. Tvert imot. Den har ofte blitt kritisert for å være altfor fokusert på elendighet. Det er her John Green skiller seg ut. Boka er full av humor, den danser lett og glatt over de tyngste temaer. Refleksjoner rundt døden. Ønsket om å etterlate seg noe - sette et stempel på verden. Mot slutten er den gråtevakker, men unngår mirakuløst nok å bli sentimental.

John Green har med «Faen ta skjebnen» dels blitt geniforklart. Det er å gå vel langt syns nå jeg.

Men noe av det geniale skal ligge i at det nettopp er en ungdomsbok som topper bestselgerlistene. Det betyr at det trendy crossover-stempelet i seg selv har et bestselgerpotensialet - og kan være en snarvei til suksess.

Det vil jeg tro en hardt presset norsk forlagsbransje får med seg.