FILM: En gang kommer regissør Hisham Zaman til å lage en nydelig kjærlighetsfilm. I «Før snøen faller» viser han sin evne til å fange den ordløse, åndeløse uroen til en forelsket sekstenårig gutt. Uten å gjøre for stort nummer ut av det klarer Zaman å la lengselen ligge skjelvende i luften. 

Mørkt oppdrag

 «Før snøen faller» er også delvis en kjærlighetsfilm, men den er også noe mer og annet. Siyar (Taher Abdullah Taher), sekstenåringen, er på et mørkt oppdrag idet han forelsker seg: Han har forlatt landsbyen i kurdiske Irak og kommet til Istanbul for å spore opp og drepe storesøsteren, hun som brakte skam over familien da hun rømte fra et arrangert ekteskap for å være sammen med mannen hun elsket. Reisen bringer Siyar fra Istanbul til Berlin og Oslo.

Det er seks år siden Zaman betok publikum med novellefilmen «Vinterland». Han har ønsket å bruke god tid på spillefilmdebuten, og det synes. «Før snøen faller» er en kontrollert, kompetent film, laget med flid. Naturbildene fra Kurdistan er vakre og velkomponerte uten å bli kitsch, de mer farefulle episodene låner hurtigheten og klipperytmen til actionfilmer uten at de virker som klipp-og-lim fra en annen sjanger. Dramaet er mer emosjonelt enn intellektuelt, og det berører nettopp fordi det er laget med slik selvbeherskelse. Faktisk er det først i den bitende siste scenen tilskueren først aner hvor sint Zaman er, på æreskulturen som krever så mange uskyldige ofre. Frem til da har sinnet vært holdt i tømme, mens sympatien har fått vokse for de unge menneskene som slukes av systemet.

Observant

Men så er det litt skurring underveis. Det er et sjansespill å benytte seg av amatørskuespillere, og det merkes at både Taher og Suzan Ilir, som spiller gatejenta han blir betatt av i Istanbul, ikke har skuespillererfaring fra før. Når Ilir ikke klarer å gråte overbevisende i en scene der det er krevet, lugger det. Også manuset, skrevet av Zaman i samarbeid med Kjell Ola Dahl, har svakheter: Det er iblant for utmalt og direkte, uten at det behøves, for eksempel i forhistorien fra Kurdistan, der Siyar roper ut til seg selv og publikum ut akkurat hvor krenket han og den planlagte svigerfamilien føler seg. Det er tungt og overtydelig sammenlignet med den eminente, ordknappe åpningsscenen, der Siyar pakkes inn i plast for å smugles over den tyrkiske grensen i en tankbil. Også Siyars møte med lurvet lede i Istanbul, er observant og følsomt skildret.

Alvorsmannen Zaman jobber med store linjer og brede lerret, snarere enn det lille, sosiale, situasjonsbetingede. Det krever djervet og skaper fallhøyde. «Før snøen faller» er ikke helt helstøpt, men bærer utvetydig vitnesbyrd om at vi har å gjøre med et stort regitalent. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Særlig til den kjærlighetsfilmen.