Mener du rockjournalistikkens oppgave er å feire det nye, og forkaste det gamle? Da bør du kanskje ikke lese videre. For musikkjournalist, rockbiograf og kulturkommentator Barney Hoskyns, bokaktuell med en murstein om Led Zeppelin, er det nemlig en ærlig sak at visse ting var bedre før. Han har argumenter for det, også, og bare ett av dem er økonomisk.

— Verden trenger kanskje ikke flere bøker om Led Zeppelin. Men jeg er 53 år, jeg er pragmatisk og gjør det jeg trenger å gjøre for å overleve som mann, far og forsørger. Jeg er tilbakeskuende, og slik sett en del av musikkjournalistikkens problem. Jeg kommer ikke til å finne opp framtida, men finner stor glede av å rote rundt i fortida.

Slik snakker Hoskyns, med forfriskende og nesten overraskende ærlighet, om sitt siste bokprosjekt, om sin plass i musikkjournalistikken, og om musikkjournalistikkens plass i vår tid.
Hoskyns' nyeste bok er «Trampled Under Foot: The Power and Excess of Led Zeppelin» (Faber and Faber), en såkalt oral history der han gjennom mer enn 150 intervjuer forsøker å avmystifisere legenden Led Zeppelin, og samtidig hylle et fantastisk band.

Han har tidligere skrevet innflytelsesrike og knallgode bøker om blant annet vestkystrock, og kritikerroste biografier om artister som The Band og Tom Waits. Han har skrevet for publikasjoner som New Musical Express, Mojo og Vogue, samt flere toneangivede britiske aviser. Han er også en av grunnleggerne av Rock's Backpages, et gedigent historisk nettarkiv av rockjournalistikk.

Hoskyns er på Bylarm-konferansen i Oslo for å bli intervjuet om sitt virke, og i går kveld intervjuet han selv legenden Van Dyke Parks på Bylarm-scenen - en av de morsommeste og mest spirituelle samtalene som er servert om musikk fra en scene her i landet. 

Hoskyns mener det er gode grunner til at både musikk og musikkjournalistikk hadde en annen tyngde i tidligere tider:

— Det var en tid da musikk fortsatt var farlig og sjokkerende, helt til den korporative kapitalistiske platebransjen fant en måte å produktifisere sjokket på. Det er mye vanskeligere å lage et personlig eller politisk statement nå for tiden. Det er fortsatt mye ganske «bra» musikk, men ingen tar de store, risikable sprangene. Populærmusikk i dag er bare en av mange signaler i det audiovisuelle rommet, en del av veven i våre liv. Selv de mest iherdige bloggerne i dag sliter med å argumentere for musikk som noe mer enn tidsfordriv for hipstere. Vi er numne. Alt er en del av tapetet.
Som en konsekvens av at musikken er blitt mindre viktig i kulturen, blir også musikkjournalistikken mindre vesentlig, mener Hoskyns:

— Det er en tjenesteytende næring. Vi forteller folk hva de skal kjøpe eller laste ned. Tidligere var journalistene en del av rockeksperimentet, de hang bak scenen, rapporterte fra innsida, om kaoset, anarkiet, dekadensen.

Hoskyns legger ikke skjul på at han er skamløst retro:

— Absolutt. Men jeg finner det meningsfylt å grave opp og formidle informasjon om artister som Tim Hardin eller Todd Rundgren eller Laura Nyro. Det er fortsatt ingen som er så gode som dem.

Presser man ham litt, kommer Hoskyns likevel opp med noen artister fra vår tid som kan passere, og som han kanskje kunne ha skrevet om:

— Kanskje en som Joanna Newsom. Eller Beck. Elliot Smith er en historie, men den er fortalt. Han var det musikk skal være: En dypt personlig stemme, som en stor poet. Ron Sexsmith er undervurdert, helt der oppe med Randy Newman, Paul McCartney og Ray Davies som låtskriver. Men han er ikke kul, så ingen bryr seg. Man kommer til et punkt der man må slutte å bry seg om å være kul, og være ærlig med hva som virkelig betyr noe for deg. Det er kult. Det er kult å si at du liker Abba. Og jeg liker faktisk Abba.
Heldigvis står det heller ikke så ille til med musikkjournalistikken at Hoskyns ikke finner lesestoff i 2013:

— Simon Reynolds er kanskje den beste av de smarte og velformulerte kritikerne. Han er intellektuelt skarp, og presis. Jeg liker en dame som kaller seg Kandia Crazy Horse, hun kaller seg a redneck negress og skriver sjelfullt og eksentrisk om Delaney and Bonnie og Lynyrd Skynyrd. Både hun og en skribent som heter John Calvert er inne på Rock's Back Pages. Calvert skriver innsiktsfullt om artister som Lady Gaga, Skrillex og Lana del Rey, og nærmer seg popkulturen på en måte jeg ikke har sett siden Paul Morleys glansdager.

Hoskyns mener den viktige musikkjournalistikken er den som forteller noe nytt om noen som virkelig har noe å fare med, og denne intervjueren nikker enig. Men kanskje er vi bare to noenogfemtiåringer som begynner å bli bløte. Hør bare:

— Det mest rørende jeg har sett i det siste, var et øyeblikk i en naturfilm med David Attenborough. der han snakker med en liten, blind flodhestkalv. Den snakker til Attenborough, med en sår piping. Det var så nakent, så ømt. Det er det vi alle prøver å gjøre: å pipe til hverandre, å uttrykke kjærlighet til hverandre. Den mest guddommelige musikken, som Brian Wilsons «Surf's Up», skrevet med nettopp Van Dyke Parks, gjør dette på en måte som går utenpå språket. Det er kanskje derfor vi musikkjournalister forsøker å fange den — med språket, sier Barney Hoskyns.