Dette er ikke en anmeldelse. Christopher Nielsens nye teaterstykke, Holocaustmusikalen, er på solid måte allerede håndtert av vår teateranmelder. Men stykket som nå går på Torshovteateret i Oslo ligger vidåpent for bredere tolkning. Nielsen har utviklet seg til å bli en av de mest potente politiske og eksistensialistiske forfatterne vi har i dette landet, med en hang til ubehagelige virkemidler - og et avslappet forhold til dramatisk oppbygging. Oppi alt dette rotet er det proppfullt av såre, empatiske, humanistiske betraktninger - som han formidler fritt for sentimentalitet. Stykkets absurde ramme sier sitt: seks skuespillere blir innkalt til en audition for en musikal om Holocaust, men blir låst inne i lokalet og vist fram foran publikum som et slags realityprosjekt.

I bunnen av Nielsens nye stykke ligger en grunnleggende pessimisme. I programbladet har han intervjuet seg selv, og svarer slik på sitt eget spørsmålet om ikke «verden er full av driftige folk og lyse hoder»: «Vet du hva, jeg tror ikke Homo Sapiens er så glitrende som vi tror, bare fordi vi klarte å putte en mann på månen. Det tror jeg var et stort feilgrep, å putte en mann på månen. Menneskeheten fikk et altfor oppblåst selvbilde på grunn av det der.(...) Hvis vi er så smarte og driftige, hvorfor får vi ikke på plass en klima-avtale da? I det minste? Eller gjort noe effektivt med fattigdommen i verden?».

Karakterene i stykket har fått utdelt både negative og positive egenskaper, men selv de positive blir framstilt slik at vi effektivt mister troen på at de representerer noe godt. Klovnen i stykket - som skal stå og le og danse og lokke barna inn i gasskammeret i Auschwitz, er den ambisiøse. Som nesten fikk en internasjonal karriere, men feilet fordi han ble for ivrig. Den tidligere barnestjerna i stykket står for det optimistiske, positive. Han mister fullstendig grepet fordi han standhaftig nekter å akseptere at skuespillerne er blitt lurt. Den følsomme, melodramatiske skuespillerdivaen får sitt sentimentale engasjemet avkledd, fordi hun til stadighet forledes av historier som ikke stemmer med fakta. Hun får sitt verdensbilde snudd på hodet når hun får vite at det var hutuene, ikke tutsiene, som var ofrene for folkemordet i Rwanda. «Åh, også jeg som i alle år har syntes så skrekkelig synd på hutuene!». Kollektivt tørster de etter sannheten. Alle sammen lurer på hvilke to “kulturpersonligheter” som har voldtatt den ene av dem, men når hun motvillig avslører identiteten - avviser de andre det fordi det virker usannsynlig.

Selvopptatte, nytelsesdrevne og grunnleggende usikre. Alle sammen er de desperate etter å få være med i en teaterforestilling som så åpenbart er ute å kjøre - fordi kampen om oppmerksomheten, om jobb, er så stor at de legger sin kritiske sans til side. Hvis de i det hele tatt har noen. Tidligere har Nielsens spesialøvelse vært å portrettere undersiden av det norske samfunnet. De utstøtte, outsiderne. Det er enda vanskeligere å portrettere undersiden av grunnleggende, menneskelige egenskaper. Men hvis ikke dette er en ganske treffende satire på det smilende rotteracet av et moderne samfunn, så vet ikke jeg.