«Jeg tør si, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på», skrev Roald Amundsen. Det var tiden da skiene var transportmiddel og samarbeidspartneren som tok oss fram til hytter og hus, sørpol og ølkro.

Nordmenn blir ikke lenger født med ski på beina. Men mange er født med en liten oppdager inni seg og en skibrenner på boden. Og nettopp dette har gjort at jeg har et liknende forhold til min skibrenner som Amundsen hadde til sine ski. Suset av gassen og synet av den blå flammen, gjør at jeg får vann i munnen og blir varm om hjertet. Nye horisonter, om ikke kontinenter, åpner seg. Hvis det ikke hadde gitt meg forferdelige brannblemmer, hadde jeg klappet og kjælt med den også.

En av de første tingene man lærer er at man ikke skal leke med ilden. Barn som sitter og fikler med fyrstikker, piller på stearinlys eller roter i peisen, blir møtt med bekymring:

- Hvordan går dette når ham blir stor?

Vi lever trygge liv. Noen vil si kjedelige. Og vi lager mat på trygge og forutsigbare måter. Noen - ikke se på meg - vil si at vi lager mat på kjedelige måter. Matlaging handler ofte om å utvise moderasjon. Om 180 grader og middels varme. Men hvis man skrur opp tempen, ikke bare litt, men mye, så skjer nye og ofte uventede ting. Det er her skibrenneren kommer inn.

En av mine nye favorittdesserter er brent eple. Det er så enkelt som å leke med ilden, og resultatet er oppsiktsvekkende. Et eple, plassert på en overflate som ikke så lett, tar fyr. Gjerne ute. Så fyr på skibrenneren og vende flammen mot eplet. De første sekundene ser det løfterikt ut. Etter et forsiktig kyss av ilden, får det en gyllen overflate, som om det hadde blitt bakt i ovnen. Så blir det brent. Og mer brent. Inntil det er svart, over hele. Og så fortsetter man. Det tar ikke veldig lang tid, men hvert sekund virker så langt. Det strider jo mot enhver logikk å brenne maten, og etter to minutter virker den ikke bare mishandlet, men tilintetgjort.

Så, til slutt ligger eplet der. Svart og utiltalende.

Kan det spises? Sunn fornuft sier nei. Men rusker man opp i det som finnes igjen av grunnleggende naturfagkunnskap fra skolen, så vet man at det har gått bra.

Et eple består for det meste av vann. Vann koker ved 100 grader. Så lenge man ikke har brent eplet så mye at alt vannet har fordampet, har det gått bra.

Og ganske rett. Skjær eplet i to, og du oppdager at det bak den brente overflaten finnes flere lag. Det ytterste, brent, nesten karamellisert. Det neste bakt, eller kokt.

Og innerst er eplet fortsatt sprøtt og friskt, bare så vidt varmt. Man har ikke tatt i hardt nok til å bake det gjennom. Mye av den moderne matlagingen de siste åra har handlet om å bruke vitenskap og teknologi til å skape ulike smaker og teksturer. Her har man alt, ved hjelp av en flammes altfor lange omfavnelse.

Hvem vet: Kanskje det inspirerer til en skitur også?

Brente epler med honning og nøtter

Metoden fungerer med mye ulikt utstyr - så lenge varmen er der. Det morsomste jeg har vært med på er
å brenne epler med sveiseustyr, som jeg gjorde under en innspilling av en episode av «En bit av Norge» på Voss. Det finnes også utstyr ment spesielt for matrelaterte oppgaver. Hjemme har jeg en brenner som heter Sievert, som jeg bruker både til å tenne grillen, og til å lage dessert. Men du trenger ikke egentlig utsyr:

En pinne og fyr i peisen er alt som behøves.

Prinsippet er uansett å utsette eplene for altfor høy varme i nokså kort tid.

Kan serveres som den er (asken må ikke fjernes med mindre den har plukket opp usmak), eller delt i små biter, som en fruktsalat.



Nok til 4

4 epler

4 ss honning

4 ss hakkede nøtter eller mandler

4 ss creme fraiche

Fjern kjernehusene på eplene. Det beste er om du klarer å skjære det ut fra én side, uten å skjære hele veien gjennom.

Brenn eplene med en skibrenner (eller legg dem inn i ilden i peisen.) La dem bli helt brente utenpå. Kjør en test først og sjekk hvor langt varmen har trengt inn.

Da vil du trolig se at du kan kjøre den enda hardere.

Når du er ferdig, børst bort asken, dersom du synes det er nødvendig.

Ha på tallerkener, hell over honning og dryss over nøtter.

Brent kakao

En drøy kakao som er best når den består av en blanding av skikkelig sterk, bitter sjokolade og altfor søte grilla marshmallows. Du kan enten bruke skibrenner eller creme brulée-brenner, eller grille marshmallowene i peisen.

Jeg smaksetter kakaoen, enten med friskt appelsinskall eller aromatisk kardemomme.

Her brenner jeg marshmallow på et spyd og serverer sammen med kakaoen. En annen god ting er å rive opp marshmallowene og legge på toppen og så brenne dem av inntil de smelter, med et brent lag på toppen.



Nok til 4 kopper

7 dl melk

150 g mørk sjokolade (70 % kakao), hakket

1 ts revet appelsinskall, eller 2 kardemommebelger

12- 16 marshmallows

Varm opp melk og sjokolade i ei liten gryte. Pisk eller rør slik at sjokoladen smelter og blander seg. La melken så vidt koke opp. Rør inn appelsinskall eller kardemomme og hell over i kopper.

Træ marshmallow på grillspyd. Brenn marshmallowene inntil de er gyllenbrune og nesten begynner å dryppe. Dypp dem i kakaoen.•

andreas@andreasviestad.com