- Egentlig sko eg ønske ingen visste kem eg va.

Det høres ut som Frank Kjosås leser teksten i en begravelse.

- Det hadde vært det aller beste.

Taxien har skrudd på lyset og forsvunnet i snøen igjen. Han har triste øyne, stramme, feminine lepper, stor frakk.

- Mener du det?

- Ja.

- Helt seriøst?

- Ja.

- Mange skuespillere setter vel pris på populariteten også?

- Det stemmer nok, men ikke jeg. Det står i en eller annen paragraf at jeg må promotere det jeg er med på. Folk sier: «Nå skal alle bli kjent med deg», men jeg har ikke lyst til det. Det beste hadde vært hvis jeg kunne gjort jobben min uten at noen hadde brydd seg om meg.

Hva er det som skjer? De advarte ham, men det går kanskje ikke an å vite hva som kommer uansett. Alle blikkene, alle intervjuene. Og han tillater seg å drømme nå. Rollen som Fred i «Halvbroren» forandret alt. Han som alltid var litt i bakgrunnen, litt for liten, litt for
feminin, litt for annerledes, nå dreier alt seg om ham. Millioner av seere. I morgen går siste episode. Han er en annen nå.

- Hjelper skryt på selvtilliten?

- Vet ikke helt ennå. Jeg prøver å bli bedre på å ta imot skryt.

- Kan du se Halvbroren og tenke «Ja, anmelderne har rett, jeg briljerer».

- Nei. Men jeg ser at det fungerer på skjermen. Spillet. Det er ikke bra og det er ikke dårlig, det funker. Jeg kan tillate meg å si at det er fint.

Frank har satt seg i hjørnet av restauranten slik at han kan se alle de andre gjestene.

Det eneste jeg har tenkt, er «Hjelp, nå kan jeg bli avslørt». Jeg får panikk.

- Hva finner man hvis man avslører deg?

- Nei...Det er bare feller jeg legger for meg selv. Som at jeg må passe på at folk ikke får se hvor dårlig skuespiller jeg egentlig er. Sånne ting. Den luka må ikke åpnes. Jeg må ikke misbruke talentet mitt.

Han stopper opp, blikket vandrer som om han prøver å lete igjennom hva han egentlig har sagt.

- Mariann Hole, hun spiller mora mi, ringte meg

da kritikkene kom og sa «Herregud, Frank, du må lese avisene». Jeg ba henne lese høyt for meg og desto mer hun leste, desto mer kjente jeg at skuldrene mine ble høyere. «Fuck, nå begynner det».

- Burde ikke dette vært en solskinnshistorie?

- Jo, men hadde jeg lest alle anmeldelsene og det ikke sto et ord om meg så hadde jeg vært glad. Prosjektet var så viktig for meg.

- Nå gjør du det igjen.

- Hva da?

- Snakker deg selv ned.

- Men det er sånn jeg føler det. Alle skuespillere er ikke ekshibisjonister. Og, ja, jeg vet dette høres ekstremt politisk korrekt ut. Det er hyggelig det å bli satt pris på, men det er prosjektet som er viktig. Ikke meg. Det er en grunn til at jeg aldri melder meg på 4-stjernes-middag.

Han pleier å drømme at han flyr. Han svever over leiligheten i Oslo, over heisekraner og høyhus, over vann og mennesker. Men så skjer det noe, og dette skjer alltid: I det alvoret senker seg, i det han skal redde noen, vise noen at han faktisk kan fly, når det gjelder, så klarer han det ikke. Kroppen vil ingen steder. Bakken trekker i ham.

- Jeg prøver å stoppe opp i tankene mine og se livet utenifra. Da har jeg det sinnssykt bra. Jeg bor et fint sted, har en bra jobb, fin kone, alt er liksom på stell. Alt annet er luksusproblemer.

- Så hvorfor bekymrer du deg?

- Fordi man må? Jeg vet ikke, prøver å bekymre meg så lite som mulig. Jeg føler meg trygg, sier Frank.

I garderoben hans på Det Norske Teatret henger et bilde av James Dean og et av kona, skuespiller Marie Blokhus. Frank har vært en respektert teaterskuespiller etter at han gikk rett fra skolen og inn i hovedroller, han har til og med hatt sin egen fanklubb. 79 medlemmer, men fortsatt en fanklubb.

- Jeg er min egen verste fiende. Jeg vil alltid gjøre ting bedre, kan være beinhard med meg selv. På scenen er du så konsentrert, adrenalinet pumper, du kan forstue føtter, brekke en arm, men du fortsetter. Jeg hørte om en kollega som spilte ferdig med knekt kjeve.

Han dukker ned i hettegenseren, venter på en reaksjon som ikke kommer.

- En gang kjørte jeg Bodø- Oslo på sytten timer. Jeg elsker å kjøre bil, har alltid elsket det, og jeg kjørte inne i en storm, i en krans av svarte skyer og lyn. Bilen går i 90 kilometer i timen, du flyter bare av gårde og hjernen

bare oppfatter, det er som en transe. Du er ett med mekanikken og det sitrer, jeg blir veldig våken og vár på alt rundt meg. Det er sånn det føles, teater.

Frank smiler, kveler et gjesp.

- Unnskyld. Jeg er sykt trøtt om dagen, sliter med å stå opp, ser dratt og utslitt ut. Det hender jeg sovner i manuset på jobben når vi skal lære tekst. Og jeg har gått i søvne. Jeg våknet av at jeg gikk inn et skap på badet hjemme. Jeg ble pissredd, sier han.

- Det er en grunn til at man sier det, at du ikke skal vekke de som går i søvne.

I natt drømte han at han satt i en hage. Han var i Getsemane, den store hagen utenfor bymurene i Jerusalem.

De hadde en piknikkurv og satt bare der og småpratet, han og Maria Magdalena.

En gang gikk han på søndagsskole hjemme i Øystese ved Hardangerfjorden, han sang i barnekoret, ungdomskoret, en gang fantes det en himmel over ham.

- Men Gud har forandret seg?

- Ja. Gud har gått fra å være veldig tydelig til totalt fraværende, til noe selvbestemt. Da jeg var liten, var han en gammel mann med langt skjegg, og det var noe rundt meg, noe i himmelen. Så begynte jeg å stille spørsmål. Jeg har prøvd å be, prøvd å aktivt gå inn i en form for tro, men det funka ikke for meg. Jeg la det vekk, det forsvant. Men nå blir jeg utfordret på om jeg tror eller ikke, sier Frank.

På Det Norske Teatret spiller han Jesus i Stein Winges seks timer lange forestilling, «Bibelen». Stykket har blitt beskrevet som både «dårlig barneteater» og «magisk», men Frank får skryt - som vanlig.

- De som har ei tro, en Gud, de må ha det godt. Det er ...betryggende. Jeg er religiøs, men jeg har ingen religion.

Utafor vinduet graver de i den nedsnødde asfalten, legger nye rør under hovedstaden.

- Det er bare å se rundt deg. Du kan jo bli religiøs av mindre.

- Hva mener du?

- Jeg tenker på det å gå i en skog, på hvor lenge trærne har stått der, på hvor perfekt alt er.

Han vifter sukker av det mørke bordet, stirrer tomt ut på arbeiderne over asfalten.

- Jeg er en lettrørt fyr. Jeg fikk aldri beskjed om at

gutter ikke skal grine. Fatter'n og jeg satt ved siden av hverandre og grein da Johann Olav Koss vant 10000-meteren i '94. Og jeg begynner alltid å grine når Reodor Felgen sitter ute og spiller munnspill i «Flåklypa Grand Prix». Noen ting går bare rett inn.

«Halvbroren» forandrer alt. På Teaterhøgskolen fikk

han beskjed av lærerne at utseendet hans ville begrense rollene han kunne spille, han var ingen typisk hovedrolle. Frank sto foran speilet og ventet på skjegget som aldri kom, han la stemmen sin dypere, forsøkte å finne mannen inne i ham et sted.

- Jeg pleide å være sint fordi jeg ikke får skjegg. Jeg må spare i tre uker for å få en pubertetsbart, det var sjanseløst.

- Du har sagt du foraktet utseendet ditt?

- Ja, jeg foraktet trynet mitt. Når du går på videre-gående og du ser folk få skjegg og sånn, da forakter du

deg selv. Nå bryr jeg meg ikke.

- Nå er utseendet ditt blitt en fordel.

- Ja, det skjedde med «Halvbroren». Jeg har blitt noe mystisk, et ungt utseende du ikke helt klarer å plassere.

- Rollen har gjort deg barskere?

- Jeg kommer aldri til å bli barsk. Jeg er en myk mann.

Det kom en e-post fra agenten. De legger strategi for

det neste året. Han skal «pushes» nå. Han tillater seg å drømme om Hollywood, om auditioner der alt lykkes, om de virkelig store skuespillerne.

- Suksessen har jo en fordel også, sier Frank og smiler.

Han er tilbake i frakken, skal finne en bussholdeplass under snøen.

- Agenten min sier at det er som jeg sitter i en slynge. Jeg har momentum nå, ting skjer. Det er bare å kaste meg ut i det.•

eivind.saether@dagbladet.no