ANMELDELSE: En bekjent av meg vokste opp i et strengt pietistisk hjem på Vestlandet. Hun fortalte engang at da hun som liten kom hjem til tomt hus, ble hun livredd. Hun var overbevist om at nå var hele familien hentet hjem til Jesus — som var språket de brukte i hjemmet - mens hun måtte bli igjen på jorden som den store synder hun var.

Denne angstfylte barndomsvirkeligheten er tema i walisiske Grace McCleens «I en annen verden». Det er på alle måter en helt fantastisk roman.

«Jeg forventer ikke å leve særlig lenge i denne verden. Det er ikke fordi jeg har en sykdom eller fordi noen kommer til å drepe meg (selv om det er mulig at Neil Lewis gjør det). Det er fordi Gud snart vil bringe Hermageddon over oss.»  

Sier Judith McPherson. Hun er ti år gammel. Moren døde da Judith ble født, fordi hun av religiøse grunner nektet å motta blodoverføring. Faren har siden konens død vært en dypt troende alvorsmann som har forsaket alt av verdens goder. Far og datter feirer ingen høytider, de spiser middag tilsatt bitre urter, etter gammeltestamentlig skikk.

Og de tilbringer ettermiddagene med grubling over denne verden som er en Syndens hule der mennesker er delt opp i Sauer (de troende brødrene), geiter (vantro), Bortkomne Sauer eller Ugress blant hveten (de utstøtte), Falske Profeter, Villdyr, Gresshopper og Umoralske forbindelser.

Den eneste kontakten de to har med utenverdenen er den lille stusslige menigheten i den lille byen. Den består av tre illeluktende gamle damer, noen eldre ektepar og en tidligere heroinist som har blitt frelst fordi Gud lyste opp hjerte hans. Samt Judith og hennes far.    

McCleen har selv vokst opp i en streng fundamentalistisk familie. Hun ble utstøtt av Jehovas vitner fordi hun hadde for mange venner utenom menigheten. Som tiåring ble hun tatt ut av skolen, og tilbrakte tenårene alene med foreldrene - og i sin egen lille verden. Det gjør også Julie. Hun har laget en miniatyrverden på rommet sitt; en modell av Prydelsens land, der hun etter syndefloden skal få møte moren sin. Modellen er bygget av tannpastakorker og kvister og fyrstikker og appelsinskall, og likner den lille byen hun bor i. En dag dekker hun modellbyen med hvit bomull — snø — og det begynner å snø ute. Judith er overbevist om at det er et mirakel — og at hun har magiske evner. Hun kan få ting til å skje...    

Vakkert bibelsk billedspråk

Tematisk kan denne boka minne Margaret Skjelbreds "Mors bok" (2010), som handler om to foreldre som forsaker verden for troen. En streng pietistisk tro som også barna tvinges inn i. Men «I en annen verden» er ingen selvbiografi. Det er en roman — et helt fantastisk episk verk. Og det ligger ingen trospolemikk i boka. Det har med perspektivet å gjøre.

Vi er bokstavelig talt i en annen verden, og ser en underlig trosvirkelighet med tiåringens selvsagte naive blikk. Det gir den tunge fortellingen et komisk skjær. Spesielt gjennom det gammelmodige språket som brukes: Håpet om Prydelsens land og de fire rytterne, grublingen over hvem som er sauer og hvem som er villdyr. McCleen bruker et nydelig billedspråk, Bibelens eget.     

«I en annen verden» er først og fremst en bok om evig frykt og ensomhet. Judith har ingen andre enn den sorgtunge strenge faren. Hun tvinger i seg de bitre urtene og fryser seg gjennom de mørke nettene fordi faren sparer strøm. Og hun er livredd. Redd sine magiske evner og Guds stemme. Redd klassekameratene som hånflirer av hennes underlige klær og vaner.  Livredd Neil Lewis med det gule håret. Han har lovet at han skal dukke hodet hennes i do. Hun er overbevist om at hun kommer til dø.   

Dette er også en fortelling om forsømte barn — og ekstrem mobbing. Sånn sett kan den likne Karl Johan Vallgrens «Havmannen» som kom i fjor.

Der bringer han inn fantastiske element som redder mobbeofferet. Det gjør også McCleen på sin snedige måte. Judith begynner å høre en stemme. Det er Gud selv som snakker til henne. En gammeltestamentlig Gud som lokker henne til å gi etter for hevntankene sine. Det skal vise seg fatalt. Akkurat det er så elegant gjort. Det kan være psykose. Det kan være tro. Det kan være Gud selv, eller den onde for den del.  

I en bok som også kan leses som en kunstnerroman. Judith skaper en egen verden på rommet sitt, som får betydning for den virkelige verden. Men det betyr også at hun setter noe i gang som får konsekvenser. Fatale konsekvenser. Judith berører da teologiske problemstillinger — og det ondes problem - på sin naive, men langtfra infantile måte.   

Den er så rik denne boka, som også rommer de mest fantastiske portretter.

Samt en dyster skildring av sosiale nød i dagens Storbritannia. Femten år gamle tenåringsmødre med sløve blikk og halvnakne skitne spebarn. Brutale fedre som denger barna, barn som igjen denger andre barn.

Også dette fortalt med den selvfølgelige befriende naiviteten til Judith - som gjør denne boka til noe helt ekstraordinært.