ANMELDELSE:
«Folk stirrer på meg på gata
Overalt
Jeg kjefter høylytt på en dame på trikken
Sier at hun er et dårlig menneske og at sånne som henne ødelegger verden»

Jeg-personen i Gine Cornelia Pedersens debut er ingen søt og sympatisk ung kvinne. Hun er hjerterå, manipulativ og uten impulskontroll. Og fra hun på første side tenker tilbake på barndommen merkes dette indre jaget ikke bare i handlingen, men også i skrivestilen. Setningene er korte, uten punktum og de glir rytmisk fort framover, lett- anmassende, som en speedfrik som legger ut om sine konspirasjonsteorier.

Dop, røyk og piller
Både konspirasjonsteorier og speed blir det også mer av, for hovedpersonen har få sperrer. Hun ruser målløst rundt i livet og sårer konsekvent sine nærmeste.

Det bikker etter hvert over, hvilket resulterer i innleggelse, utskriving og innleggelse igjen.

Alt er sett gjennom jeg-personens øyne, dermed kommer vi tett innpå galskapen:

«Jeg begynner å legge sammen to og to
23 forfølger meg
23 er overalt
Jeg begynner å legge sammen alt
Alt blir 23
Jeg skjønner mer og mer av hvordan alt henger sammen»

Også i handlingen utnytter Pedersen mulighetene som ligger i jeg-formatet. Det blir vanskeligere og vanskeligere for leseren å avgjøre hva som faktisk skjer og hva som er jeg-personens hallusinasjoner eller vrangforestillinger. Dette topper seg mot slutten på en reise til Peru hvor voldtekt, drap og kriminalitet slenges ut på sidene i stikkordaktig form, noe som skaper akutt intensitet og spenning.

Ikke alle setningene og betraktningene er like sterke i «Null», det er noen selvfølgeligheter og lett klisjéfylte uttrykk innimellom, men for å være en 26 år gammel debutant syns jeg Pedersen viser både mot og språklig sikkerhet. I tillegg fletter hun inn noen humoristiske tråder i alt det tragiske, hvilket gir historien mer å spille på.

Befriende gærne kvinner
Det kjennes befriende å lese om gale usympatiske kvinner, som puler, krangler og ruser seg slik som mannlige romankarakterer har hatt for vane å gjøre det i århundrer.

Det gir en etterlengtet motvekt mot den ellers så striglede kvinnen i norsk offentlighet, og i bloggosfæren spesielt. Andre unge debutanter, som Linnéa Myhre og Siri Katinka Valdez, har i høst også bydd på tøffere og mindre sminkede romankarakterer som heller drikker øl enn te. Det er en spennende og forfriskende trend som jeg håper varer lenger enn hairextensions.