ANMELDELSE: Hva er nå og hva skjer i det nået? Hvordan kan vi ta kontroll over vår egen samtid?

Dette er spørsmålene som binder sammen det skandaleomsuste kunsteksportkontoret OCAs prosjekt for Veneziabiennalen 2011: galleriene ble byttet ut med ren «diskurs», altså foredrag, med kjente og ukjente, norske og utenlandske tenkere som skulle si noe om verden. Nå. Foredragene er redigert og ble nylig utgitt i en pregløst innbundet pocketbok, «The State of Things».

Tid

To av tekstene har anstrøk av det geniale. Det er professorsuperstjernene Jacques Rancière og Judith Butlers bidrag. «Arbeidet venter ikke - derfor må arbeideren bli ved sin lest», siterer Rancière fra Platons utopi «Republikken». Poenget han sikter til er hvordan tid er det beste maktmidlet om man vil ekskludere. Det er et poeng han henter fra sin forskning på tidsbruken til arbeidere i Frankrike på 1800-tallet, og hvordan arbeiderkonsolidering og -kamp krevde at de tok kontroll over egen fritid. Men det er minst like relevant i en tid hvor selv toppolitikere forholder seg til massemedienes timeplan.

Kroppslig sårbarhet

Judith Butler skriver - bare måneder etter startskuddet for den arabiske våren og før Occupy-bevegelsen var skikkelig i gang - om hva det vil si, i en verden hvor den offentlige sfæren har flyttet seg over på nett, når en gruppe mennesker samler seg, i kjøtt og blod, og eksponerer sin sårbarhet slik de gjorde på Tahrir-plassen. Vi er alle sårbare i kraft av vår kjødelighet, skriver Butler. Denne kollektive sårbarheten lar seg lindre med kollektiv anerkjennelse av den, og med sosialdemokrati. Men i stedet brakte Tahrir et hierarki til overflaten - de som våger å gjøre seg, eller ikke har noe annet valg enn å være, sårbare er på bunnen. De over finner måter å skjule sin sårbarhet på, å gjøre seg uangripelige, ugjennomtrengelige. Men på den lyse siden gjør nettopp dette skillet at de som samler seg i den virkelige verden, de som utsetter seg for en prekær og farlig situasjon med politisk brodd, evner å formidle et så kraftig budskap.

Form

Utgivelsen får en til å tenke på hvordan form og estetikk har noe å si også i virkelige politiske debatter. Jan Egeland har definitivt mer peiling på internasjonal politikk enn Butler, og hans hovedmål med «Ten Lessons to Learn from Ten Peace Processes» er også å tilby akademikere erfaringer fra den virkelige verden. Men da evner ikke teksten mer enn å gi gode råd. På den andre siden av skalaen står Vandana Shiva, som anlegger en i overkant polemisk tone i sin kritikk av måten transnasjonale matprodusenter som Monsanto arbeider på i India. Til gjengjeld gir han oss et utrolig sterkt bilde. Han har trykket en liste over indiske bønder som har begått selvmord på grunn av sprøytemidlene Monsanto har presset på dem. Det minner litt om Ai Weiweis lister over jordskjelvofre i Szechuan: et uomgjengelig bevis på de menneskelige skjebnene som rammes av en systemsvikt.

Sosialdemokrati

«The State of Things» er et flott monument over Marta Kuzmas kunstneriske ledelse i OCA. Den inngår i «Verksted»-serien, som tidligere har handlet om myten om nordisk seksuelt frilynne, og sosialdemokrati og kunst. Med litt godvilje kan man kalle «Verksted» kunstverdenens svar på det økonomiske instituttet ÆSOP (UiO): det de produserer er kanskje ikke mest tilgjengelig, men likevel et grundig forsøk på å formidle og drøfte sosialdemokratiske verdier ut mot en verden hvor de ikke står så sterkt som her.

Om ikke det er kulturell mat for sosialdemokratiske byråkrater, så vet ikke jeg hva som er.