FILM: Paul Thomas Andersons filmer blir som regel nominert til en hurv med priser. De har det med å vinne en del av dem. De er ambisiøse, visuelt imponerende beretninger med drag av det episke, med kredible skuespillere som får lov til å gi jernet i drøye to timer, klatre opp på stormannsgale tinder og ned i fortvilede dyp. Og de er langdryge.

«The Master» er Andersons kjedeligste film til dags dato. Her er ingenting som kan løfte slik den tordnende Daniel Day-Lewis bar «There Will Be Blood» og det bibelske froskeregnet hevet «Magnolia». Forutsigbare farskomplekser og fornektelser spilles behørig ut, uten at noens horisont er merkbart utvidet på slutten. Til tross for tallrike slåsskamper, krangler og nervøse sammenbrudd føles det ikke som om det skjer noen ting.

Behov for å tro

Det lille som faktisk skjer, er dette: Freddie Quell (Joaquin Phoenix) kommer hjem fra innsatsen i annen verdenskrig. Med seg i vadsekken har han en nistepakke med uartikulerte traumer. Han er uutgrunnelig og ukontrollert og kan plutselig spytte ut obskøniteter mot den som måtte befinne seg i nærheten. Tilfellet fører ham sammen med den karismatiske frilansguruen Lancaster Dodd (Philip Seymour Hoffman). Dodd og hans lett Lady Macbeth-aktige kone (Amy Adams) lever av å reise rundt og fortelle bemidlede middelaldrende damer om deres tidligere liv og løfterike fremtid. Quell og Dodd er som skapt for hverandre. Mannen med behov for å tro på noen, møter mannen med behov for å bli trodd på.

Sannhet og blendverk

Hoffmans rolle er inspirert av L. Ron Hubbard, stifteren av Scientologi-«kirken», og de liflige forestillingene om at det er mulig å befri seg selv fra alle negative følelser, om at en bedre og tryggere versjon av deg selv kan vekkes til liv, er hentet fra Hubbards lære. Inntrykket av at Dodd i stor grad tilpasser sin livsvisdom slik at den lar ham leve ut sine egne impulser og lyster, forsterkes når han innynder seg hos overklassen eller tar med seg Quell på sjelerensende motorsykkelkjøring i ørkenen. Manipulasjonene er mange, hierarkiet etablert ved at den ene parten hevder å sitte på alle svarene, og Quell klarer aldri å fri seg fra følelsen av at troen han har hengitt seg til, er oppspinn. Men kanskje er det en ekte nærhet der også, under blendverket.

Hoffmann som studium

Teknisk sett er det ingenting å utsette på Joaquin Phoenix' rolle, men tolkningen hans virker mer maskinell enn organisk. Quells mange tics og måter, det fremoverskutte hodet, de blottede tennene: Det virker som en kollasj satt sammen av en ærgjerrig skuespiller snarere enn et helstøpt menneske. Hoffman og Adams er mer hjemme, mer dovent, tilfreds tilstede, i sine roller. Posørene virker ekte. Hoffmann er et studium i detaljer der han gestalter den scenevante mannen som både drevent demper tilhørernes begeistring og åpenbart lever av den.

Slik sett er «The Master» overbevisende. Med sine veldige bilder av skip og strand og sjø, i grønnblått og sandhvitt, er den også overbevisende skjønn. Men det er dessverre ikke det samme som å være fascinerende, eller minneverdig. Og på vei ut av «The Master» føltes det ikke som om horisonten hadde blitt utvidet, på annet vis enn det aller mest bokstavelige.