NORGE er landet alle de andre i vinteridretten må forholde seg til. Rett etter at skiskytterne våre vant 8 av 11 gull i sitt VM, er vi i gang igjen. Et mesterskap i nordiske grener er historisk sett ensbetydende med norsk suksess.

Spørsmålet er ikke lenger om vi vinner, men hvor mye:

•• I VM -og OL de siste ti årene har norske utøvere tatt 99 medaljer. Det er nesten dobbelt så mange som Tyskland på andreplass på nasjonslista med 55.

Sverige har 31 medaljer; det er to færre enn det Marit Bjørgen og Petter Northug alene har skaffet seg gjennom disse årene. Selv da svenskekongen stakk innom sine landsmenn i Davos-sporet sist helg, penser praten fort over til norske favoritter:

- Northug så litt sliten ut, bemerket den gamle Vasalopp-deltakeren Carl Gustaf med et strøk av fagkunnskap før han fikk tenkt seg om og føyde til at alt nok kom til å bli som det pleide under VM i Val di Fiemme.

Mer enn tjue år med norsk dominanse i skiidretten gjør noe med psyken hos storebror også.

KANSKJE er nettopp svenskenes toleranse for lillebrors suksess det beste eksempelet på hvor overveldende langvarig denne dominansen har vært. En ganske alminnelig hverdag på de svenske nettavisene er de to hovedoppslagene på sporten i Expressen.se tildelt norske langrennshelter; det ene om Bjørn Dæhlies bravader i forretningslivet og det andre om hvordan Petter Northug som yngre tidvis var for røff mot konkurrentene utenfor sporet.

De norske langrennsheltene er forlengst blitt svensk allemannseie. Akkurat som Gunde Svan var det i Norge på 1980-tallet dengang Sverige fortsatt var en internasjonal idrettskjempe også med langrennsløpere og alpinister på et høyere nivå enn våre.

For å si det sånn; det er nok ingen voksne svensker som husket hvor de var da Oddvar Brå brakk staven i VM 1982.

NÅ  derimot er nordmenn referansen i de fleste skiidrettene. Den enestående statistikken over mesterskap de siste 10 årene viser at det ikke kan være annerledes for konkurrenter med ønske om å hevde seg internasjonalt. Og husk:

•• Der denne statistikken starter med ski-VM 2003, snakket vi selv om at den norske gullalderen i langrenn var forbi.

Da hadde Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang allerede lagt opp, mens Thomas Alsgaard og Bente Skari var inne i sin siste sesong. Det var langt fra opplagt at suksessen skulle fortsette.

I hvert fall ikke for de som sliter med å se den ganske hverdagslige sammenhengen mellom den utrolige medaljestatistikken og norsk vinterkultur.

FOR selvsagt har langrennsjef Åge Skinstad rett da han i går i en prat med Dagbladet ble irritert over fokuset på Marit Bjørgen og Petter Northugs til sammen 33 medaljer i en oversikt som mest av alt viser bredden i norsk skisport:

- Alle land har sine enere. Tar man bort de beste løperne fra hvert land, hadde det sett annerledes ut, sa Skinstad før han understreket at Norges dominanse ikke hviler på to tilfeldige løpere.

For disse totalt 99 norske medaljene i VM -og OL fra 2003 til i dag er slett ikke produkt av elitedyrkelse. Selv ganske så enestående skiløpere som Marit og Petter kommer som resultat av styrken i skimiljøene. Først i klubbene Norge rundt; så i utviklingen gjennom skigymnas, rekrutt -og landslag.

Det er der norsk skiidrett skiller seg fra konkurrentene, og får den fordelen som gjør at Carl Gustaf og hans landsmenn flest i sitt eget Vasalopp år etter år blir distansert av tusenvis av nordmenn.

OG det er derfor svenskekongen må snakke norsk når han prater om VM-favoritter. Det er ikke sikkert at alle disse heltene slår til i løpet av de neste to ukene, men de kommer uansett igjen år etter år.

Så lenge denne leken forblir vår naturlige vinterkultur, er norsk språket også for de som er født uten ski på beina.