Ungpikeflettene er borte, håret henger bustete og løst. I morgen hopper Anette Sagen i ski-VM i Val di Fiemme i Italia, i dag er det kvalifisering.

Men når God torsdag møter henne på Toppidrettssenteret på Sognsvann i Oslo, har hun fortsatt flyturen hjem fra gode hopp i Sapporo i kroppen. Det er tid for powertrening, det vil si mange spensthopp med veldig hard landing. Kondistreningen gjør hun fort unna.

- Jeg har ikke så god kondis. Det er en god del hobbymosjonister i 40-åra som tar meg i løping.

Hun har rød piercing på tunga og ring på tommelen.

I vinter har 28-åringen flydd langt gjennom lufta og forventningene øker.

- Jeg har klart å holde meg skadefri de siste åra. Plutselig fikk jeg til det jeg har forsøkt å gjøre teknisk hele tida. Jeg har klart å sitte ned slik at jeg kommer inn og ut av radien på samme måte.

- Og det betyr?

- Det handler om å få til overgangen mellom tilløpet og hoppet. Da er det lett å få tråkket til å gå på riktig måte.

- Hvor ofte har du hoppet virkelig bra?

- Ganske mange ganger. Jeg har nok hoppet mer bra enn dårlig. Jeg har hatt enkelte dårlige sesonger, men jeg har hatt flere gode, sier hun bestemt.

Hopp-symbolet

Snøen henger på grantærne utenfor. Hun stirrer på et oppslag der det står at ei dør ikke skal åpnes og sier:

- Når noen sier at jeg ikke skal åpne den døra, får jeg veldig lyst til å gjøre det.

Det var Sagen mot gubbene. Sagen mot FIS. Tjue år gammel ble hun symbolet for jentenes kamp for å hoppe i Vikersund.

Mange husker at daværende formann i hoppkomiteen Torbjørn Yggeseth uttalte at han var redd for at jentene ville falle og slå seg. «Pikene kan jo bli skadet», mente hoppsjefen. Sagen tente på alle pluggene.

- I dag blir jeg ikke så provosert, men jeg skjønner jo at jeg ble provosert den gang. Jeg var hakket lettere å provosere og hadde kortere lunte. Jeg reagerte. En eller annen måtte reagere. Og da det kom en blond nordlending som slo i bordet, ble media interessert.

Oppstyret som fulgte var voldsomt. Jenta fra Mosjøen ble hyllet og utskjelt. Intervjuet og kommentert. Hun ble kalt «kvinnesaksforkjemper» og «feminist».

Det gikk så langt at hun ble folkesky.

- Det var noen år hvor alle ville ha noe av meg hele tida, sier hun i dag.

 I det første VM-rennet for kvinner i 2009 tok hun bronsemedalje. Men hun har ogsÃ¥ slitt med skader og svake resultat.

Holdt på å gi opp

- I 2008 sesongen var jeg ute helt til august og opererte begge knærne og ei skulder. Året etter gikk jeg på krykker en stund fordi jeg tok noen leddbånd i en ankel, og i 2010 var jeg igjen på krykker fordi jeg opererte i kneet rett før sesongen. Det var usedvanlig dårlig planlagt.

Motgangen fikk henne til å tvile.

- Da det var som tyngst, var jeg i tvil. Etter 2011-sesongen var jeg ikke veldig sikker på om jeg ville satse videre. På slutten av den vinteren var ikke skihopping det kuleste jeg kunne gjøre, nei, sier hun.

Motivasjonen var ikke på topp før langt ute i 2012.

- Men så er det jo dette jeg driver med da. Så da prøver man litt til, og så finner man tilbake til killerinstinktet.

De to siste Ã¥ra har jeg hatt 500 hopp fra mai til oktober pÃ¥ plast — og ingen skader. Konkurranseinstinktet er viktig.

- Jeg har mindre konkurranseinstinkt enn da jeg var yngre. Da skulle jeg vinne alt i hele verden, uansett hva det var. Jeg er litt sånn ennå at jeg ikke gidder å gjøre ting jeg er helt «ræva» på. Jeg kommer aldri til å stille i Birken og har ikke tålmodighet til å lære meg å spille sjakk. Det blir for lite action.

Ble sjikanert

I en periode fikk Norges hoppdronning uhyggelige telefoner om natta og sjikanerende brev i postkassa. Nå oppdager tre skijenter på 13 år henne på parkeringsplassen. Jentene knipser og sier at de er veldig fans.

- Sånt er bare hyggelig. Jeg får stort sett bare hyggelige tilbakemeldinger.

- Er du blitt mer komfortabel med å være feministforbilde?

- Vel, jeg er først og fremst mer komfortabel med å være et forbilde enn for sju-åtte år siden.

- Liker du å være et feministforbilde?

- Både og. Jeg kan være ganske privat som person, og det er ikke alltid like enkelt. Min greie er jo bare at jeg ville hoppe langt. Men så ballet det på seg. Og plutselig var jeg et feministforbilde, gitt.

- The love of my life

På Åpent Bakeri i Ullevål Hageby bestiller hun svart kaffe. Når hun ikke hopper, reiser eller trener, slapper hun av hjemme i leiligheten sin i Lier, nær Drammen.

- Jeg er ikke noe bymenneske og synes det er godt å bo utenfor byen. Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Jeg leser mye og ser på tv. Også liker jeg sånne nerdespill og quiz. Jeg tror nok all medieeksponeringen har gjort meg mindre sosial. Og med slike sponsorklær blir man jo veldig lett gjenkjennelig. Da er det begrenset hvor mye jeg går ut.

- Har du kjæreste?

- Jeg har ikke kjæreste og er ikke så opptatt av det. Jeg er så mye borte. Jeg tror det ville vært vanskelig. Men det er klart, jeg har også lyst til å møte «the love of my life» og alt det der. Og jeg bør kanskje ikke vente så mange år. Jeg begynner å dra på åra, ler hun.

- Er det mye sjekking i hoppmiljøet?

- Jeg tror ikke det. Jeg er i hvert fall ikke så mye på flørter'n med gutta, det skal jeg innrømme. Når jeg en gang finner en mann, trenger det ikke å være en skihopper. Han kan ha andre interesser også. Men det må nok være en som er litt aktiv.

Broder'n og Anette bygde hopp. Tok sats. Landet. Falt. Fra hun var sju-åtte var hun og broren på ski hver dag. Fra familiens hus gikk skogsveien oppover fjellet, det var mange kule utforbakker.

- Jeg vokste jo opp på landet, vet du. Det var bare å gå ut på trappa og spenne på seg skiene.

Inn med morsmelka

 Hun var tolv første gang hun hoppet i 70-metersbakke, og 13 Ã¥r da hun satte ut fra hoppkanten i 90-metersbakke.

- Jeg synes jeg var gammel nok. Hele familien er godt over gjennomsnittet interessert i hopp. I intervjuer har mora innrømmet at hun nervøs når Anette hopper.

- Hun støtter meg. Det var aldri noe tema at vi ikke skulle gjøre hva vi ville fordi hun var engstelig. Nå har jo ikke jeg barn, men jeg synes det skal være slik.

- Ã… fly gjennom lufta er jo en ganske ekstrem idrett?

- Jeg synes både utfor og alle former for motorsport er langt mer ekstremt. Og freestyle. Vi gjør i alle fall ikke salto. Jeg gjør det bare en sjelden gang ufrivillig.

En publikumsyndling. Hun var ifølge nettavstemninger den mest populære kandidaten til å åpne den nye Holmenkollbakken i 2010.

Folk flest var i harnisk da Bjørn Einar Romøren snøt henne for jomfruhoppet. Igjen framsto hoppsporten som gubbete og reaksjonær. Sagen ble igjen kalt feministikon. Så er hun feminist?

- Ja da, selv om jeg ikke bruker det ordet så ofte. Jeg vil vel tro at alle kvinner er feminister fordi vi vil ha likestilling, sier hun og begynner å snakke om hårreisende eksempler på total undertrykkes av kvinner i Saudi-Arabia.

 - Jeg blir fysisk dÃ¥rlig nÃ¥r jeg hører om hvordan kvinner behandles.

Snart i mål

Ti år tok kampen. I dag er det meste på stell for jentene med verdenscup, VM og OL i 2014.

- NÃ¥ mangler bare ordentlig lagkonkurranse og storbakke i mesterskap. Det tror jeg kommer snart, sier hun.

Hun beskriver seg selv som litt over gjennomsnittet sta og bestemt. Det overrasker neppe. Noe av det tøffeste og kuleste hun har gjort er Ã¥ hoppe i fallskjerm fra ballong. Men det første hoppet i skiflyging var ogsÃ¥ veldig tøft. Skulle hun mislykkes i morgen — men det skal ikke skje — vil hun bli potte sur.

- Hopper jeg dårlig, er det best å la meg være helt i fred og ikke snakke til meg. Man blir jo sint på seg selv, ikke på noen andre.

- Hva motiverer deg?

- Å bevise hva jeg er god for. Det ville være veldig synd å gi seg og vite med seg selv at jeg kanskje kunne ha blitt litt bedre.