(Dagbladet God torsdag): Hun var syk og mora hennes insisterte på å lese høyt fra ei bok fra sin egen barndom.

Boka «Kjersti» fra 1962 er skrevet av Babbis Friis Baastad og var en internasjonal suksess. Det er ei svært trist barnebok der hovedpersonen Kjersti er i en trafikkulykke, og seinere blir ertet fordi hun må gå med bandasje i ansiktet. På bokomslaget er lille Kjersti med tårer på kinnene.

- Jeg vet ikke hvorfor mamma valgte akkurat den boka, men det er kanskje sånn mødre vet, hva som hjelper? Jeg tenkte i alle fall at jeg måtte få min egen bok som det sto «Kjersti» på, sier forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold hjemme i leiligheten på Torshov i Oslo.

Sterkt gjennombrudd

Med debutboka «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg», ble hun rost opp i skyene og tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris for 2009. Det gjorde inntrykk at en ung debutant kunne skrive så varmt, slagferdig og alvorlig om ei gammel dame som sitter inne i leiligheten sin i Groruddalen og lurer på om hun må forte seg å leve før hun dør.

En anmelder skrev at Skomsvold gjør sosial angst til en litterær fest. I Irland sammenliknet de henne med selveste Samuel Beckett.

I fjor kom «Monstermenneske» som beskrives som en metaroman om hvorfor hun skrev den første boka. Romanen er en intellektuell og underholdende skildring av hvordan man blir forfatter - og veien ut av sykesenga.

- Det er lett å gjøre historien min fin i ettertid. Men jeg visste jo ikke om jeg ville bli frisk. Det var ei veldig mørk tid.

- Noe stemte ikke

 Hun er oppvokst på Lutvann i Oslo og var ei jente som spilte fotball og rakk opp hånda i timene, selv om hun var sjenert. Hun var halvveis til sivilingeniør på NTNU i Trondheim, men var alltid så sliten. Det var noe som ikke stemte.

- Jeg hadde hatt kyssesyken, og det gikk liksom aldri over.

Da hun var 24 år sa kroppen stopp. Hun fikk utmattelsesdiagnosen ME og forholdet med kjæresten gjennom mange år tok slutt. Det ble for vanskelig å være sammen med ei så sjuk jente.

Hun tenkte at hun ikke hadde vært flink nok til å hvile, til å «passe på sykdommen», og at det var hennes egen skyld at hun ikke ble frisk.

- Så jeg bestemte meg for å bli superflink. Jeg levde helt etter et skjema og skaffet meg til og med skritt-teller. Jeg var bare opptatt av å hvile og gjør alt riktig. Det var helt ko-ko.

Hun sier at hun mistet alle knaggene sine, studiene, trening, omgang med venner og kjæresten.

- Det var bra å bli gitt opp, det trigget et eller annet i meg. Jeg droppet skjemaene og skrittelleren, og flyttet hjem i kjelleren til far og mor.

- Vi skal alle dø

 To år tilbrakte hun mer eller mindre i senga. I denne perioden begynte hun å skrive om gamle Mathea.

- Jeg var så syk og utenfor alt, at jeg ikke lenger følte meg som et menneske. Jeg tenkte at hvis jeg klarer å skrive en roman, vil jeg være et menneske. For en roman må jo skrives av et menneske.

 I «Monstermenneske» forteller hun også om et opphold på et gamlehjem - det vil si et rehabiliteringshjem med eldre mennesker. Der slo det henne med full styrke: «Vi skal alle dø».

- Det var en pasient jeg møtte der som ut av det blå sa til meg: «Kanskje du skal skrive?» Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle bli forfatter. Men det må ha truffet noe i meg, siden jeg begynte å tenke så mye på det.

Hun var syk og overalt i mediene dukket det opp skrekkhistorier om ME, reportasjer om mennesker som lå i mørket og verken tålte lyd eller lys.

- Jeg sa til faren min at jeg var så redd for å bli en sånn skrekkhistorie. Han svarte: «Jammen Kjersti, det er du jo allerede».

Farens litt ufølsomme svar ble en lettelse.

- Da trengte jeg ikke være redd lenger. Bunnen var nådd.

Skjelett i pysj

Hun svarer åpent og avslappet på alle spørsmål. Hunden Beckett, selvsagt heter hunden Beckett, er kjærlig oppmerksomhetssyk.

I en stol er et skjelett ikledd pysjamas plassert, en ironisk gave fra en venn. Ensomme Mathea i debutboka frykter nettopp at hun skal bli et skjelett i pysj. Ingen vil savne henne når hun dør.

 Noe av det verste med å være ME-syk var at hver gang hun foretok seg den minste ting, ble hun redd for at hun skulle bli dårligere.

- Det er veldig slitsomt å være så redd og engstelig. Hvis jeg gikk på kafé, ville det bli verre etterpå. Så da går man ikke, og blir likevel verre. Det er en ond spiral hvor du gjør mindre og mindre og tåler mindre og mindre.

Hun sier at hun lærte seg å slutte å lytte til kroppens signaler og i stedet tenke på smerter og uro som fantomsmerter.

- Jeg tenkte på smertene som en irriterende liten hund, ei fillebikkje som dro meg i buksebeinet. Det hjalp meg, jeg klarte å ignorere sykdommen mer. Men det som hjalp meg mest var å tvinge meg til å tenke på setninger om Mathea.
 

Gule post ut-lapper

Hun begynte å notere på gule post it-lapper op klistre disse på veggen.

- Det gikk veldig sakte å skrive. Jeg hadde ikke skrevet noe før og måtte skjønne hva litteratur er.

I likhet med andre ME-syke opplevde Kjersti at det var meningsløst å vente på en redning utenfra. Legene visste ikke hva de kunne gjøre.

- «Tenk om det skal være slik resten av livet?» Det var min aller største frykt. Det hjalp meg da tanta mi sa at det var helt usannsynlig at jeg skulle ligge slik resten av livet. Kroppen og mennesker er jo i forandring hele tida.

 Sakte ble ordene hennes vei ut av sykdommen. Men når ble hun forfatter?

- Det spørs hva du legger i begrepet. Allerede før jeg begynte å skrive, endret jeg alle passord til «Forfatter1», jeg forsøkte å hjernevaske meg selv til å tro at jeg var forfatter.

Boka om Mathea ble beviset på at hun hadde eksistert de åra i kjelleren.

- Jeg måtte se for meg at jeg hadde lyktes. Jeg skrev lange takkebrev til norsklæreren min og så for meg lanseringsfesten min. Jeg så for meg at jeg tilfeldigvis møtte ekskjæresten min akkurat den dagen boka fikk fine anmeldelser i avisa.

- Redd nok

Motivasjonen var med andre ord ekstremt strek.

- Redsel kan få deg ganske langt i livet. Hvis man bare er redd nok kan man klare de utroligste ting. Og jeg måtte få det til.

Boka om Mathea er en stram komposisjon på litt over 125 sider.

- Jeg følte masse for Mathea. Hun ble et menneske for meg, jeg tenkte ikke på henne som en konstruksjon.

- Hvordan kan ei ung kvinne skrive godt om ei kvinne som skal dø?

- Jeg følte meg jo veldig gammel.

- Mathea lever et ensomt, trist liv. Men hun er også spesiell og sær?

- At det skjer så lite, gjør at hun kan utvikle lange digresjoner - tankene stoppes ikke slik de ville ha gjort hvis hun var ute blant folk. Det er vel slik med oss alle, at hvis vi får god tid til å tenke, går tankene til døden. Det som er så digg med å være ute i verden er jo at vi slipper å gruble så mye.

Da Kjersti begynte på forfatterlinja på Nansenskolen var hun allerede i prosess hos Oktober forlag.

- Der skjønte jeg at det var bedre å være ute i verden selv om jeg var litt på halv tolv. Å være med på ting selv om man er redd. Jeg kan ikke si akkurat når jeg ble frisk, men det som føles som vendepunktet var året på Nansenskolen.

Eksistensiell erfaring

«Monstermenneske» handler om veien ut.

- Utfordringen var hvordan jeg kunne bruke sykdommen litterært. Hvordan kunne jeg beskrive et menneske som bare ligger der helt syk og alene, men også at hun blir frisk og finner et litterært språk? Jeg ønsket å vise denne forandringen nettopp gjennom en forandring i språket, slik at leseren på den måten tar del i denne eksistensielle erfaringen.

I begynnelsen det sykdommen som gjør henne til et monstermenneske, og hun kaller seg selv et ME-monster.

- Så blir det på en måte skrivingen som er det monstrøse. At noe kan bli så viktig for meg, ta over livet fullstendig, noe som gjør at jeg er villig til å jobbe så intenst. At jeg nærmest ikke eksisterer uten boka. Men jeg tror at mange forfattere nærmest må tenke slik for å orke å fullføre. Mens man skriver er det som om boka holder universet i balanse.

Hun var 25 år da hun begynte på den første boka og 28 år da hun startet på den andre.

- Det var en del møter med redaktøren min Kari Joynt som var mer som psykologtimer, sier hun og smiler.

Det siste året med nummer to-boka satt hun i Frankrike og skrev.

Suksessen gjør at hun ofte snakker om romanen og dermed også sykdommen.

- Jeg snakker om hva man kan bruke det til når det skjer noe fælt eller vanskelig. Jeg synes det er fint å snakke om det.

- Men blir du ikke lei?

- Ei avis kalte boka for «Årets ME-roman». Det høres rart ut. Som en egen kategori. Man trenger jo ikke å ha hatt ME for å kjenne seg igjen. Jeg tenker at det handler om noe dypere og mer grunnleggende. Frykten for å bli skuffet over livet for eksempel, at ting ikke blir som man tror. Jeg tenkte at jo nærmere mine egne følelser og tanker jeg kunne gå, jo mer allmenngyldig kunne jeg skrive. Men jo da, nå har jeg brukt den ME-en for alt den er verdt, ler hun.

Oversatt suksess

Som oversatt forfatter har hun reist mye med den gamle damen som nesten ikke tør gå ut av leiligheten, til Indonesia, Canada, Ungarn, Kypros, Irland, England, USA og Kina. Hun underviser på forfatterlinje og har begynt å skrive dikt som trolig blir en diktsamling.

På kjøkkenveggen henger forfatterheltene Beckett, Proust og Céline - og barneboka «Kjersti».

På vei ut døra sier hun at hun fikk seg hund for å huske å ta det med ro og ikke stresse. Det hjelper å gå sakte turer med en hund som vil lukte på alt.

- Jeg elsker når det ikke skjer noe. Hvis man gjør ting sakte, går tiden sakte. Når jeg leser sakte, går tida liksom saktere. Og når jeg skriver sakte, er det akkurat som tida bare utvider seg.
•Întervjuet sto første gang på trykk i God torsdag 21. feburar 2013.