Forlaget med det pussige navnet Frekk forlag utgir den polemiske antologien «Gud er tilbake! Religionens rolle i fremtiden». Den har fancy layout og store, gjerne tosiders portretter av bidragsyterne, for det meste politikere. Utgangspunktet er at religionen har fått større plass i samfunnet — i Norge på grunn av innvandring, i verden gjennom politiske endringer.

Polske katolikker kommer til Norge, muslimsk begrunnede opprør vinner over diktaturer i Midt-Østen.

Utropstegnet i tittelen ser triumferende ut, og antologien hilser det polske og muslimske innslaget velkommen fordi det gir også norske kristne anledning til å snakke om sin religions plass i samfunnet.
Foranledningen er også den ferske grunnlovsendringen om statskirken, klart redegjort for av Inge Lønning i samlingens mest edruelige artikkel.            

 

Angrep på stråfigurer

Et gjennomgående trekk i flere av bidragene er at de angriper stråfigurer de selv har konstruert — konspirasjoner av radikale materialister, sekularister og ateister som ønsker å hindre religiøst begrunnede utsagn. Men hvem er dette?

Boka er nesten fri for sitater fra dem det argumenteres mot, det er hele tiden artikkelforfatterne som formulerer dem.

Det refereres også stadig til et «vi» som ikke defineres. Er det alle mennesker? Vi hvite? Vi norske? Vi kristne? Dette forblir uklart, og uklarhet preger de fleste av tekstene, særlig redaktørenes innledende kapittel der alt hele tiden «synes å være», og der selvsagthetene slåss om plassen, slik som dette: «En offentlig debatt som preges av sivile dyder som gjensidig respekt og toleranse, holdt sammen med en styrket ytringsfrihet, vil være fordelaktig for religiøse så vel som ikke-religiøse grupper.» Jaha, ja.  

Motvilje mot problemer

Utgivelsen er preget av motvilje mot å gå løs på problematiske sider ved religion og politikk — altså makt, undertrykkelse, ensretting og sensur.

Alle vet at religion gjerne benyttes til å begrunne overgrep mot individer — de vantro, avvikerne, avantgarden og rebellene.

Alle vet at den katolske kirken kjempet med nebb og klør mot rasjonell vitenskap og sosialistisk opposisjon, men fant seg vel til rette med Franco, Mussolini og Latin-Amerikas glitterati. Mafiaen har aldri kjempet mot kirken.            

Men sånt snakker «vi» ikke om her. Den bosnisk-muslimske imamen Faruk Terzic får plass til å fortelle oss at

«I Vesten praktiseres ikke takknemlighet. Her vrakes de eldre, de gjøres overflødige og sendes til pleiehjem hvor de bor alene frem mot døden.»

Det var da voldsomt! Jeg bor sammen med min mor på 87. Hvilket «vi» tilhører jeg da?

Tezic får også slippe til med tåketale rundt religionens forrang foran vitenskap: «Prinsipielt er det ikke noe skille mellom vitenskap og islam.» Men likevel: «... hvis en vitenskapelig teori motsier de hellige tekstene, vil vitenskapen måtte vike.»  

Grifse og grafse

Enda verre blir det når Janne Haaland Matlary skal argumentere for sin katolisismes forrang. Hun avfeier kirkens verdslige maktambisjoner ved å vise til Jesu ord om at man skal gi «keiseren det keiserens er og Gud det Guds er».

Dette er unikt for kristendommen, sier Matlary, og at denne tanken ikke finnes i islam, «vanskeliggjør ... islamsk koeksistens med det liberale demokrati.»

Som om den katolske kirken hadde etterlevet dette budet. Som om ikke den katolske kirke har grifset og grafset til seg maksimal verdslig makt.            

Men dette trenger ikke Matlary å bry seg om i sin postmoderne ønsketenkning. Hun bruker heller plass på å kjefte på «den norske akademikereliten» — som om hun ikke selv tilhørte den — og klage over at marxister og freudianere «får lov til» å mene noe om tro og politikk. Kjente takter fra Matlary, som til tross for sin kontinuerlige tilstedeværelse i offentligheten har gjort det til fast litani å klage over at hun ikke blir hørt.

Hennes fiender er alle anonyme, «militante sekularister», men den militante i dette er kanskje Matlary selv.

Med sine høye verv i det katolske hierarkiet har hun kastet seg ut i propaganda for moderkirken, men det spørs om den ikke vil være tjent med å frontes av litt mindre retthaverske stemmer.    

Noe ganske annet

Av en ganske annen karakter er Gyrid Gunnes pamflett «Å forkynne Guds ord klart og urent», utkommet i Aschehoug forlags serie «Stemmer», der tolv ulike kvinnelige skribentert utgis i løpet av stemmerettsjubileet. Gunnes kaller seg «feministteolog», er 35 år gammel og har virket som studentprest og prest i Kirkens Bymisjon. Nå er hun stipendiat ved Diakonhjemmets høyskole.            

Tittelen på boka spiller på løftet en prest må gi under ordineringen — at hun skal forkynne Guds ord «klart og rent». Men dette er ikke så enkelt, og denne erkjennelsen er gjennomgangstema. Også den faste formuleringen etter høytlesning fra Bibelen under gudstjenester, «Slik lyder Herrens ord», problematiseres. Som Gunnes påpeker, har hun og andre teologer i studietiden fått innsikt i de hellige tekstenes «ustabile» karakter.

Å hevde at Bibelens mange stemmer skulle være en monolog fra Gud, er derfor problematisk. Det blir en umulig påstand.

Men det betyr ikke at kristendommen kommer i krise. Guds ord må derimot forkynnes «urent», slik det heter i bokas tittel. Hun må stille spørsmål til teksten, utfordre den og undersøke hvordan den kan speile menneskets virksomhet, menneskets trang til å kle det guddommelige i gjenkjennbare klær. Bibelen er nemlig ikke Guds ord, men menneskers ord om Gud.            

Utvalgte prekener

Gunnes gjengir utvalgte prekener hun har holdt i sin tid som forkynner, kontekstualiserer og kommenterer dem. Den kanskje sterkeste passasjen er der hun viser hvordan Jesus i en situasjon innser at han har tatt feil og endrer syn, utfra hva en kanaaneisk kvinne sier til ham.            

Kvinnen har bedt ham helbrede datteren som er herjet av onde ånder. Jesus vil først ikke, fordi hun ikke er jøde.

Det er jøder han er utsendt for å hjelpe, ikke «hunder» som henne.

Men så innvender hun at hunder «spiser smuler fra eiernes bord», altså at også ikke-jøder har del i troen. Da går Jesus med på å helbrede henne. Fordi hennes tro «er så sterk».            

Dette tekststedet er en klassiker for den som vil stille spørsmål ved Jesu guddommelighet.

En gud kan da ikke omtale ikke-jøder som hunder?

Men Gunnes klarer å vise hvordan passasjen derimot åpenbarer et særtrekk ved den kristne guden i dens menneskelige inkarnasjon: Han kan ta feil. Han kan ombestemme seg. Han er paradoksalt nok et menneske. Interessant!  

Hva gjør vi med krisene?

Religionene er i krise, slik alt annet er i krise i vår tid. Disse to utgivelsene viser to helt motsatte innfallsvinkler til å håndtere dette. Der Matlary & co hengir seg enten til uforpliktende tåkeprat eller hardnakket pukking på sin egen orienterings høyvelbårenhet, går Gunnes løs på seg selv, sin egen tro og de store problemene vi har i vår samtid. Hun gransker paradoksene i at vi hviler på en idé om at alle mennesker har like mye verd og er skapt i Guds bilde, mens forskjellene i menneskers levekår bare øker.            

Heldigvis har «vi» et fritt valg om hvem vi vil lytte til som kristenhetens stemme. Og vi kan jo bare gjette hvem av disse som ville fått forrang i et samfunn der slike valg ikke var mulig.