ALBUM: Onsdag denne uken ble rapperen Phil T. Rich kåret til årets Urørt. I fjor var det norsk/bulgarske Mikhael Paskalev som trakk det lengste strået. LIPA-studenten sjarmerte både dommere og publikum med sin nesten insisterende tilstedeværelse, lune stemme og småskeive melodilinjer. Bob Dylan møter Tom Waits og Elvis Costello på seine sommerkvelder med blankpolerte dansesko, oppbrettede skjorteermer, håret gredd bakover og litt godt i glasset.

«Jive Baby» og «I Spy» er begge plettfrie eksempler på Paskalevs evne til å lage uanfektet og tidløs danserock med mengder av sjel og et par bøtter sjarm. Spørsmålet er om han klarer å opprettholde denne lekenheten gjennom et helt album?

Svaret er i stor grad ja, selv om han lar støvet legge seg på gulvet innimellom. Men man trenger jo et par pusterom mellom piruettene og håndklappen. Åpningslåten og tittelkuttet «What's Life Without Losers» går rett på sak, proppet med humør, luftige refreng og høyt tempo. Det bittersøte vokalsamarbeidet med sin kvinnelige sangmakker er like effektfullt som den hektende bassgangen som jobber målrettet i bunn. Det er når Paskalev dukker med hals og hode ned i alternativcountryen han virkelig får vist sitt naturlige talent som formidler.

«Come On» er sangeren i motsatt stemningsleie, mørk og malende. Her handler det om antydningens kunst, vevre melodier, store klangfylte akkorder og fyldige koringer. Nesten litt distansert og betraktende. På «Woman» går han tett på igjen, nesten som om han sitter på sengekanten og snakker til partneren sin.

Det fineste med «What's Life Without Losers» er at den aldri prøver å være noe annet enn en ubehandlet strøm av impulser, ideer og følelser. Som en direkte dialog med lytteren, hvor det aldri handler om å passe inn i et spesielt format eller jage den riktige låten.

Det gir seg utslag i en plate proppet med varme, eufori og mest av alt, ærlig og godt låtskriverhåndverk.