ALBUM: Matias Tellez — stadig like ung og lovende etter ti år som ung og lovende. Når skal bergenseren som nettopp fylte 24 år ta det etterlengtede «steget opp»?

«Between Places» er utvilsomt det nærmeste han er kommet i å systematisere sin kroniske idémyldring til et album som - i positiv forstand - er konstruert til å ha hode, kropp og hale.

Svermerisk, søtladent nostalgisk og himmelstormende melankolsk, og med en velformulert dialog mellom de åpenbare Brian Wilson-fantasiene og mer moderne indieeksentrisme.

I dette ligger også forklaringen på hvorfor Young Dreams-prosjektet — det er et stort kollektiv av folk som hjelper Tellez med å prøve å fange disse vidløftige popdrømmene - samtidig er nesten demonstrativt uvillig til å gå for enkle løsninger.

Formidlingstrangen er intens, og det er ingen åpenbar lyst til å la stemningene få kjøle seg ned i svale, tilbakelente omgivelser. Det er nærmest ingen tid å miste: musikken jager hele tiden mot neste vending, neste bru, neste idé.

På denne måten komponerer Tellez seg vekk fra to-tre opplagte muligheter til å lage vakre lavterskelhits som kunne bidratt til å gi ham et mye større publikum å spille ut sine popdrømmer mot.

«Between Places» er en ekstremt fargerik og vidunderbarnvidunderlig plate, oftest helt nydelig og virkelighetsflyktende, men også med en slik irriterende «se-på-meg-jeg-kan-sykle-uten-hender»-briljans.

Slik blir også Tellez' enorme talent, gode ører og grenseløse idérikdom noen ganger hans største fiende.