ANMELDELSE: I Norge har også interessen for non-fiction serier økt kraftig i løpet av det siste tiåret, men fra norske serieskapere har det vært overraskende få framstøt.

Nyopptrykk

Lene Ask har gjort noen selvbiografiske reiser både til Tyskland og Tanzania, og Christopher Nielsen harselerer mye med det norske samfunnet, men de siste årene har teaterscenene blitt hans frustrasjonsventil.

Et nyopptrykk av Peter Haars' (1940-2005) tegneserie «Prokon» fra 1971 som kommer ut på Magikon forlag nå i vår, viser at det ikke alltid har vært slik. På syttitallet var politiske tegneserier snarere regelen enn unntaket i Norge og Haars, brødrene Arne og Haakon W. Isachsen og Pushwagner var noen av de viktigste navnene.

Pop Art

«Prokon» er en by hvor «alle er glade» og alle er i jobb og alle «har råd til å hygge seg». Men i en hytte i skogen produserer dr. Dracenstein en evighetsspray som skal gjøre ham til herre over Prokon. Slik vil han sabotere forbrukersamfunnet og skape kaos.

Haars' skyggefulle sorthvitt-tegninger leker seg med den konvensjonelle tegneserieestetikken, popkunstneren Roy Lichtenstein er en åpenbar referanse. Haars polerte uttrykk skiller ham klart fra Pushwagners på samme tid mer tandre og skjelvende linjer.

Konsumkritikk

Prokon har dessverre ikke det eksistensielle tilsnittet som Soft City har, med babyen som betrakter samlebåndstilværelsen, og historien oppleves derfor som noe overtydelig og datert. Haars har ikke overlatt det til leserne å dra slutningene, slik som Reinhold Kleist. Men den er dyktig utført, Haars' sans for komposisjon og visuelle virkemidler skinner gjennom på hver side og selv om historiens budskap til tider overkjører fortellingen, er kritikken mot overdrevent konsum like relevant i dag.

Nyopptrykket av Prokon gir et unikt innblikk i en tid, og et kunstnerisk foregangsmiljø som har havnet litt i glemmeboka. Dagens norske tegneseriemiljø er nok det beste vi noensinne har sett her til lands, men sterke agendaer ser vi lite til. Det blir mye absurd humor og fantastiske historier, uten en dypere undertekst.

Gravende utgivelser som setter dagsorden ville derfor uten tvil ha beriket sjangeren. Og interessen er der, i det minste blant leserne.