LONDON (Dagbladet): Det fins både en abstrakt periode i Roy Lichtensteins kunstnerskap, før han fant ny næring i typer og typografi fra tabloidpresse og tegneserier. Og en dialog med ulike kunsthistoriske forgjengere innenfor seinere stadier av den maurflittige malerens livsverk.

Den omfattende utstillingen på Tate Modern i London blir slående introdusert gjennom Lichtensteins nå så ikoniske - og en gang humoristisk/kritiske - «Brushstrokes»-bilder fra slutten av 60-åra. Da dekonstruerte han forestillingen om den autentiske og heroiske karakteren ved penselstrøkenes energiske utladning hos de foregående abstrakte ekspresjonistene, som hadde hegemoni på USAs kunstscene. Med en selvlaget og særpreget teknikk, hvor malingen ble prikket inn gjennom perforerte aluminiumsplater, og minnet om resultater fra en mekanisk trykkeprosess. Her levde Lichtenstein opp til en samtidig tittel fra Life Magazine: «Is He the Worst Artist in the U. S.?».

Karakteristikken hadde nok like tydelig adresse til hans hyppige bruk av «vulgære», visuelle forelegg fra den kommersielle billedkulturen. Alt fra konsumentjungelens vomfyll i «Hot Dog med sennep» til Walt Disney-heftenes figurgalleri. Det skal ha vært en av Lichtensteins sønners bønn om å få barnerommet dekorert med en projisert Mikke Mus, som fikk dreid kunstnerens oppmerksomhet mot tegneserie-temaet. Selvsagt mottok han også impulser fra samtidige kolleger som Jim Dine og Claes Oldenburg, og deres arbeider påskyndet hans eget brudd med abstraksjonens hovedstrøm.

Ei lattervekkende serierute der Donald Duck og Mikke Mus er på fisketur, ga Lichtenstein anledning til å utprøve potensialet i sitt nye vokabular. Scenen der den uheldige anda får seg selv på kroken og hans snusfornuftige musevenn kveler latterrødmen, er både beskåret, brettet ut i flaten, stilisert og har andre farger enn det mer konvensjonelle forbildet. I motsetning til ulykkesfuglen Donald fikk Lichtenstein noe av et napp med dette maleriet, som i dag befinner seg i Washingtons National Gallery.

Som en referanse til 60-tallets fortsatt utbredte bruk av annonser i svart-hvitt, anvendte han ofte den reduserte fargeholdningen i arbeider med isolerte objekter. Lichtenstein brukte selv begrepet «islanding» om denne metoden, med full konsentrasjon på den enkelte gjenstand. Det gjelder blant annet «Reiseradio», sett frontalt med sin strenge design og opphengt i ei lærreim. Mens «Forstørrelsesglass» spiller på det vekslende forholdet og den skiftende tettheten mellom prikker under og utenfor linsa, og slik kommenterer den samtidige popkunsten med et ironisk sideblikk.

Med sin manuelt drevne og minutiøse teknikk nøyde ikke Lichtenstein seg med å projisere direkte fra forelegget og over på lerretsflaten. Tegningen kom alltid inn som et korrigerende ledd i prosessen, hvor han eliminerte unødvendige detaljer og strammet opp sider ved komposisjonen. Hans uttalte beundring for strengheten hos klassiske franske mestere som Chardin og Poussin, er derfor ikke så overraskende.

Derimot er det vanskelig å se at Lichtenstein tilfører noen visuell merverdi i sitt triptykon av pertentlige punktversjoner over Monets «Katedralen i Rouen». Mens han formulerer seg selvstendig og underfundig på et stilleben, som kombinerer Matisse-like gullfisker med solgule frukter og en golfball. Den siste minner om månen med sine kratre, og bringer dermed et kosmisk ekko fra USAs landing på planeten inn i en intim oppstilling.

Picasso - som vernepliktige Lichtenstein forgjeves prøvde å komme i kontakt med etter at Nazi-Tyskland var drevet ut fra den franske hovedstaden i 1944 - ble også et utgangspunkt. Mens spanjolen malte en serie på 15 vitale variasjoner over romantikeren Delacroix' eksotiske haremsinteriør «Les Femmes d'Alger» på midten av 50-tallet, minner popkunstnerens «coole» versjon fra 1963 mest om de samtidige tegneserienes utgaver av «moderne kunst». Men de visuelle elementene er arrangert med en helt annen kompleksitet.

Lichtensteins bruk av tegneserier som springbrett nådde et høydepunkt i raden av bilder der han anvendte klisjépregete kontraster fra 60-åras krigsmagasiner og hefter om banal romantikk. De tematiske motsetningene rommes innenfor samme sett av virkemidler, enten det dreier seg om en gråtende ungpike i kamp med bølgene eller eksplosive scener fra et luftslag. Men uansett sjanger er Lichtenstein uhyre bevisst i sin poengtering av serierutenes elementer. Han beskjærer formatene, forsterker konturenes karakter og spiller ut flatt malte felter mot partier som illuderer rasterpunkter. De onomatopoetiske ordene inngår også effektivt som aktive billedtegn. «Organisert persepsjon er hva det hele dreier seg om», sa Lichtenstein en gang.

Salen med disse maleriene er så desidert utstillingens clou. «Drowning Girl» fra Museum of Modern Art og Tate Moderns egen flykamp-scene har sammen James Rosenquist's enorme maleriinstallasjon «F-111» og «Marilyn» av Andy Warhol gått til kunsthistorien som den amerikanske popkunstens klassikere. Det samme kan ikke sies om Lichtensteins skulpturer i polert messing, som også har ironisk adresse til modernismen. Men så entydig innlysende at de helt savner de betydningslag som ga «Penselstrøk»-maleriene et både humoristisk og kritisk tilsnitt.

I en serie bilder over speilinger og reflekser knytter Lichtenstein an til en tradisjonell malerisk problematikk, men bearbeider den med et fornyende blikk. De dirrende punktflatene brytes av bølgende og flytende former på ovale formater. Eller det oppstår et optisk vibrato innenfor den klassiske, runde tondo-størrelsen, med vekslinger mellom tvetydig tilsynekomst og områder i oppløsning. Men også innenfor dette temaet er humoristen Lichtenstein til stede. Det framgår av et selvportrett, hvor skiftningene i et speil blir et bilde på ansiktets vekslende minespill.

På tampen av livsløpet konsentrerte Lichtenstein seg om en så overraskende kunsthistorisk modell som det kinesiske landskapsmaleriet fra Song-dynastiet. Riktignok setter han også her sin formale signatur, ved å prikke inn naturens viktigste elementer med større variasjon enn noensinne - himmel, vannflater og silhuetter av fjell. Mens de små detaljene i forgrunnen - en båt, en sittende filosof, et krokete tre - er sirlig malt.

I maleriet som setter sluttstrek for utstillingen - «Landskap med tåke» - dannes den drivende disen av kraftige, kalligrafiske strøk. Lik en penselsolo med abstrakt ekspresjonistisk fortegn. Et både paradoksalt og poetisk poeng fra en kunstner, som viser seg mer sammensatt enn etiketten pop art har gjort ham til.