BOK: La det straks være sagt: Aldri før i norsk litteraturhistorie har vi fått et så omfattende portrett i helfigur av Bjørnstjerne Bjørnson, på godt og vondt, som i Edvard Hoems monumentale firebindsbiografi på til sammen 2700 sider. Med «Det evige forår» er den nå fullført.

Strukturen er kronologisk. Utformingen ellers er tradisjonell og lite utfordrende. Men kildebelegget er imponerende.

Store mengder hittil upublisert materiale er hentet fram fra arkivene og satt i sammenheng til en fortløpende, levende og opplysende beretning. Biografen Edvard Hoem kan rolig puste ut etter åtte års fordypning i uromomentet Bjørnson - en mann av sin samtid, et faktotum, en dikter som ennå lever gjennom fortellinger og sanger som er blitt nasjonalt felleseie. Men som romanforfatter og dramatiker glemt av det store publikum. Edvard Hoem sier det slik:

«Han var ikkje den største av diktarane i Norge, men utan samanlikning den forfattaren som hadde mest innverknad på den djuptgripande utviklinga i det norske samfunnet mellom 1850 og 1905.» Har så Hoem skrevet Bjørnson ned fra sokkelen, som forlaget hevder i vaskeseddelen? Jeg vil nok heller si at biografen Hoem har hentet sin Bjørnson inn til grundig utredning, og satt ham opp igjen på pidestallen, med noen flere skrammer enn før.

SISTE BIND begynner med kampen mot landsmålet som skulle bli Bjørnstjerne Bjørnsons siste store korstog. Dikterhøvdingen på Aulestad, han som i ungdommens år hadde sett med velvilje til Aasen og Vinje fordi det nye landsmålet kunne virke berikende på det offisielle dansk-norsk språket, erklærer nå krig mot Arne Garborg i en debatt der invektivene ynglet på begge sider.

Verst var støyen fra Bjørnson-leiren: Målfolket var rautende, siklende, lodne huleboere. Og hva meddialektene? Bjørnson spurte retorisk og svarte med en metafor som ikke står tilbake for nivået i nettavisenes kommentarfelt:

«Ti hvad er en Dialekt, andet end en Seng, en uhyre Seng, Folk har stupt nedi for mange Hundredeaar tilbage! De ligger endnu i den, fordi Sengkarmene var for høje, de kom ikke op. Ikke Altsammen i den Seng er fjælgt. Vi ser det bedst, naar vi har Brug for noget over al Maade stygt eller svinsk; da tager vi gjerne ned i Dialekten efter det.» Det som skjedde var et tidsskifte i Bjørnsons liv og i landets kulturelle liv. Og tonen var slått an for en mer enn hundreår lang målstrid i Norge, konstaterer Hoem.

HAN FORKLARER kursendringen med at Bjørnson hadde fått et nytt syn på bondens stand og stilling. Han var forskrekket over sine naboer i Gausdal, de manglet angivelig både æresfølelse, idealisme og framtidstro.

Bondekultur var drikkfeldighet, dårlig hygiene, bunader og gamle tømmerhus med svalgang, like mørke og dystre som folkevisene. Men hadde Bjørnson iført silkevest og gule glacéhansker rett til å moralisere over bøndene for manglende æresfølelse?

«Skrivaren» Edvard Hoem svarer temmelig tørt at «Bjørnsons manglande forståing for dei historiske årsakene som skapte landsmålsrørsla, er frapperande.»

BIOGRAFEN BEMERKER fornuftig nok i denne forbindelse at Bjørnsons livsstil lå langt fra bøndenes levevis. Manerene og språket hans var borgerlig, og omgangskretsen besto av forfattere og kunstnere samt en intellektuell avart kalt «kulturkremmarar», eller forlagsfolk.

Det hele lyder som en gjenklang av dagens debatt i Klassekampen om en venstreside som agerer på vegne av en arbeiderklasse den bare har et fjernt og teoretisk forhold til.

Det var, kort sagt, lenge siden «Synnøve Solbakken». Men ikke fullt så lenge siden «En handske», der Bjørnson hadde angrepet mennenes seksualmoral og Kristianiabohemens parole om fri kjærlighet. For så å rømme til Paris da det ble hett rundt ørene hans etter forelskelsen i Erika Nissen. Mange syntes nok at den selvgode Bjørnstjerne Bjørnson bedrev dobbeltmoral.

Og hva har biografen å si til alle anekdotene om Bjørnsons ekteskapelige sidesprang?

Hoem antar at Georg Brandes, som brøt med Bjørnson, er opphav til mange av historiene om kvinnesaksforkjemperen Bjørnson som skjørtejeger. Ingen røyk uten ild.

Og endelig får vi vite at det «truleg ikkje finst fnugg av dekning for historia om Karoline som står på altanen og trugar med å hoppe om han har vore utru».

VED INNGANGEN til det nye århundret hadde Karoline fått fornyet tillit til den ustadige Bjørnson, og det rådde fred og fordragelighet mellom ektefellene.

Forholdet til de fem Bjørnson-barna var varmt og nært, men skilsmisser og gjeld var problemer som foreldrene gjentatte ganger måtte forsøke å ordne opp i. Som da sønnen Erling kjøpte en rådyr fiolin til sin 26 år yngre elskerinne, og faren satte nobelprispengene over styr for å redde stumpene.

Og hadde han nå egentlig fortjent denne Nobelprisen? Var ikke Ibsen, Tolstoj eller den nyskapende August Strindberg større?

DET VAR I DISSE ÅRA at Bjørnson-myten og den store Aulestad-fortellingen ble til. Johannes V. Jensen var på besøk sommeren 1901 og skildret i en artikkel gjengitt i Dagbladet det myldrende gardslivet som en idyll med klirring fra kjøkkenet, femti kyr på båsen og åtte vrinskende hester.

Bjørnson selv er tidlig oppe: «Han er smukkere, mangfoldigere end nogen anden Mand, jeg har set», skriver den store danske dikter.

Men alderdommen hadde sin pris. I juni 1909 ble Bjørnson rammet av slag, som førte til lammelse i venstre arm og bein. Bjørnson ville nå til Paris for å gå gjennom en elektroterapeutisk kur som han hadde stor tro på.

SAMMEN MED Karoline, døtrene Bergliot og Dagny og flere sykepleiere tok dikteren inn på Hôtel Wagram, vis-à-vis Jardin des Tuileries.

Bjørnstjerne Bjørnson var opphøyet til europeisk berømthet, han var den franske republikkens gjest og gjenstand for stor offentlig oppmerksomhet.

Den elektriske behandlingen var helt uten positiv virkning. Bjørnson fikk et nytt slagtilfelle. Det sto klart for alle at han kjempet mot den siste fiende. Bjørnstjerne Bjørnson døde i Paris om kvelden den 26. april 1910.

Nå begynner den lange hjemreisen med tog til København der en stor folkemengde samlet seg for å se båra bli ført om bord i panserskipet «Norge». Fra Trefoldighetskirken i Kristiania ble kisten ført til Vår Frelsers gravlund. Trolig deltok 75 000 mennesker i Bjørnsons gravferd.

HOEM HAR IKKE ikke funnet noen troverdig bekreftelse på at Bjørnson ble omvendt på dødsleiet. Betyr det at Bjørnsons lange jakobskamp mot kristendommen endte med den vitenskapelige verdensoppfatning livet ut?

Hoem hevder med godt kildebelegg at Bjørnson i sin siste religionspolemikk 70 år gammel vedgikk at det fantes en dimensjon der vitenskapen likevel ikke kunne ha det siste ordet, og at religiøs tro er noe kvantitativt annet enn vitenskap.

Bjørnson hadde tordnet mot dogmetroen, slik den kom til uttrykk i trosbekjennelsen: «Frygtens religion», helvetestroen, holdt folket nede i redsel. Han hadde forkastet Bibelen som autoritet, avvist mirakeltroen, autentisiteten i Jesu fødselsberetninger og skapelsesberetningen. Heller ikke i sin alderdom så han noe håp om evig liv i det hinsidige. Men Bjørnson var ingen fiende av religionen, og han trodde på kjærlighetsbudskapet i kristendommen.

Hoem har her en vakker avslutning, som har gitt tittelen til dette siste bindet i den lange beretningen om Bjørnstjerne Bjørnsons liv:

«Hans evige liv var det evige forår som han hadde skildra meir enn tjue år tidlegare, da han var komen gjennom si verste religiøse krise»:

Ære det evige forår i livet,

som alting har skabt!