Les intervjuet med Lars Mørch Finborud her.

ANMELDELSE: En borgerlig advokat stiger inn i et dødsbo klar for nok et søvndyssende registeringsoppdrag. Men huset viser seg å være fylt til randen av svarte skilt, og en bok inneholder encykloplediske opptegnelser over millionvis av gjenstander i grenselandet mellom kunst og søppel.

Tilsynelatende ubetydelige, men ikke i denne romanen.

Advokaten oppdager en korrespondanse mellom en forsvunnet karakter, Gustimoldo, og den navnløse brevskriveren. Sammen hadde de et livsverk: å auksjonere bort disse gjenstandene (i romanen kalt jutengnask) for så å bruke formuen på å fortelle en annen historie. De svarte skiltene er minneplaketter over uviktige og forgjengelige hendelser:

«Trikken som skulle ankomme Bislett 18:20 var forsinket med over tolv minutter den 7. mars 1934. Som resultat av dette gikk Even Torp og forloveden glipp av første akt av ?Erasmus Montanus? på Nationaltheatret. Det la seg en irritabel stemnning over hjemmet denne kvelden».

Sentralt for beretningen står den navnløses kosmopolittiske bestemor, hun blir 107 år, føder sitt første barn når hun er over 60, og pleier omgang med en verdenselite av kunstnere og populærkulturelle legender. Sigrid Undset og Walt Disney er bare to av hennes omgangsvenner. Arven fra bestemor er altså et hus fylt av søppelaktige samleobjekter, nøye katalogisert i et auksjonsregister som også er gjengitt i romanen.

Blant annet beskrives Picassos sprukne kondom med jordbærsmak som bestemor febrilsk forsøkte å utnytte restene av for å besvangre seg selv. «Senere snurret hun sammen kondomet i begge ender med fiskesnøre for å oppbevare sæden for fremtidige generasjoner».

I relikviesamligen finnes også en bit av Herbert von Karajans tann, Eliabeth Grannemanns tupé og Stig Sæterbakkens tomme whiskeyglass.

Romanen stiller ut historiens skrot, det glemte støvet, restene, den størknede posteien fra en halvspist skive - tingene som ikke egentlig har noen plass i historien. Det gir assosiasjoner til en verden der alt kan bli til kunst, eller til samtidens ekstreme insistering på det materielles verdi og betydning.

Finboruds dveling ved det absurde og ubetydelige ved tilværelsen inviterer også til å lese romanen som en tematisering av forgjengelighet.

Sikkert er det i alle fall at Finborud har skrevet en høyst finurlig og original roman som er en fest å lese. Den barokke språkføringen som preger katalogiseringen utgjør en tydelig kontrast mot det lave, ekle og nedrige — skrotet i bestemors enorme jutengnasksamling.

Språket er elegant og fantasifullt. Sjelden har jeg sett noen beskrive et utseende så nedslående, nøyaktig og brutalt som debutant Finborud.