Du trodde Oliver Twist var en trist figur? Da har du glemt at han også er en skøyer.
TO DELER ROLLEN: Magnus Bjerke Hofgaard og Niels Halstensen Skåber deler rollen som Oliver. Premierekvelden fikk vi se førstnevnte, på bildet sammen med Johannes Joner som Buldre. Foto: L-P Lorentz
«Oliver!»
- Sted: Oslo Nye Teater. Tekst og musikk av: Lionel Bart etter Charles Dickens, oversatt av Klaus Hagerup. Med: Geir Kvarme, Trine Wenberg Svensen, Johannes Joner m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ansvar: Trond Lindheim.
- Kommentar: Optimistisk «Oliver!»
Se større kart Oslo
MUSIKAL: Oliver Twist fødes på fattighuset, morløs fra han trekker sitt første pust.
Han vokser opp under harde kår, opplever vanskeligheter og vennskap, og finner etter hvert ut hvem han er.
Den - altså musikken - er munter, livlig og optimistisk, med inspirasjoner stjålet herifra og derifra, ja, slett ikke så ulik hovedpersonen selv i karakter. Den lover at alt vil gå godt til slutt, selv om det også kommer triste, og skumle, øyeblikk underveis.
I sceneversjonen er de morsomme øyeblikkene flest. Musikalversjonen vektlegger håp. Den er en skøyeraktig fattigdomsskildring der skøyerstrekene er minst like viktige som skildringen.
I Oslo-utgaven (fortsatt lagt til London, fortsatt 1800-tallet) er humoren ofte grovkornet, men så slapstickaktig at den likefullt er familievennlig.
Jonas G. Digeruds koreografi forstreker humøret, og fungerer ofte som effektiv historiefortelling.
Ett eksempel: I en lang massekoreografi («Se på deg som en venn») formidles en av de store overgangene i Olivers liv, begynnelsen på et nytt liv i London, samtidig som miljøet rundt ham presenteres og et bilde av hvilke mennesker som vil bli viktige gis.
Dyp karaktertegning kreves ikke av barn eller voksne.
Som romanverket den bygger på er «Oliver!» er et melodrama som finner humor i det å være melodrama. Rollegalleriet er dickensk grovpenslet. De ulike miljøene (gudene og scenograf Gjermund Andresen må vite hvor mange visuelle skift det er) likeså.
Men Geir Kvarme, Trine Wenberg Svensen og Mads Henning Jørgensen har fått lov til å antyde et større utvalg menneskelige egenskaper hos sine rollefigurer - Fagin, Nancy og Bill.
De to sistnevnte står også for de sterkeste sanglige scenene.
For øvrig kan vi glede oss over selskap av et levende orkester.
Han vokser opp under harde kår, opplever vanskeligheter og vennskap, og finner etter hvert ut hvem han er.
Humør
Musikalen «Oliver!» følger romanen, i en forkortet høydepunktsamling over lille Olivers prøvelser og eventyr. Lionel Barts musikk understreker det siste; eventyrene.Den - altså musikken - er munter, livlig og optimistisk, med inspirasjoner stjålet herifra og derifra, ja, slett ikke så ulik hovedpersonen selv i karakter. Den lover at alt vil gå godt til slutt, selv om det også kommer triste, og skumle, øyeblikk underveis.
I sceneversjonen er de morsomme øyeblikkene flest. Musikalversjonen vektlegger håp. Den er en skøyeraktig fattigdomsskildring der skøyerstrekene er minst like viktige som skildringen.
I Oslo-utgaven (fortsatt lagt til London, fortsatt 1800-tallet) er humoren ofte grovkornet, men så slapstickaktig at den likefullt er familievennlig.
Jonas G. Digeruds koreografi forstreker humøret, og fungerer ofte som effektiv historiefortelling.
Ett eksempel: I en lang massekoreografi («Se på deg som en venn») formidles en av de store overgangene i Olivers liv, begynnelsen på et nytt liv i London, samtidig som miljøet rundt ham presenteres og et bilde av hvilke mennesker som vil bli viktige gis.
Dickensk galleri
Å instruere barn kan være krevende. I «Oliver!» er omtrent halvparten - 13 av 28 - barneskuespillere, og ofte er de alle sammen på scenen samtidig, noen ganger til og med uten voksenstøtte. Ivar Tindberg har fått dem til å trives og til å yte.Dyp karaktertegning kreves ikke av barn eller voksne.
Som romanverket den bygger på er «Oliver!» er et melodrama som finner humor i det å være melodrama. Rollegalleriet er dickensk grovpenslet. De ulike miljøene (gudene og scenograf Gjermund Andresen må vite hvor mange visuelle skift det er) likeså.
Men Geir Kvarme, Trine Wenberg Svensen og Mads Henning Jørgensen har fått lov til å antyde et større utvalg menneskelige egenskaper hos sine rollefigurer - Fagin, Nancy og Bill.
De to sistnevnte står også for de sterkeste sanglige scenene.
For øvrig kan vi glede oss over selskap av et levende orkester.
