Det var en gang fem elger som tuslet rundt i Hedmarks dype skoger og gomlet furuskudd.
Gjennom jaktsesong etter jakt-sesong hadde de klart seg uten å bli innhentet av gjøende hunder og grønnkledde mennesker med rifle. Noen av elgene var nesten tjue år gamle, to meter høye og veide over et halvt tonn.
Men så, en skumrende ettermiddag, skulle hver og en av dem komme til ei lang stripe som skar gjennom terrenget. Snøen var måkt unna langs denne stripa. To og to runde lys kom durende forbi, snart i den ene retningen, snart i den andre.
En vei?
Ingenting i elghjernen tilsier at man må passe seg for sånt. Instinktet deres har ingen frykt for rullende metallgjenstander. Selvsikkert skrittet elgene ut i trafikken, foran hver sin bil.
Bang. Bang. Bang. Bang. Bang.
Sånn har det seg at disse fem kroppene henger her nå, ferdig flådd og hodeløse, fra kroker i taket på Brovold slakteri i Stange. Til sammen 900 kilo kjøtt fra grøftekanten etter en helt typisk uke med viltpåkjørsler i nærområdet. Den enes død er den andres middag. Åtte dager seinere skal de firbeinte trafikk-ofrene gjenoppstå i gratinert, varmrøkt, gravet, speket, grillet og hakket form på et av fylkets bedre restaurantkjøkken.

Jan Arve Brovold (68) rekker fram en blodig slakterneve for å hilse. Det er grytidlig mandag morgen, 22 minusgrader ute.
- Stig på, stig på. Vi driver akkurat og skjærer ned en elgkalv som ble påkjørt en mil herfra, borte på en liten stikkvei som går mellom Valset og E6-en, sier slakteren og sperrer øynene opp under den hvite capsen.
- Så dere fullmånen på vei hit? Kulde, fullmåne og mye snø i høyden. Akk ja, da blir elgen rastløs. Da får vi det travelt.
Anslagsvis 120.000 elger trasker rundt i norske skoger, eller ælj som det heter her omkring. Hvert år ender 1300 av dem livet i grillen på en bil. Eller på panseret, gjennom frontruta, over taket.
Da kalles elgen fallvilt.
Skogens konge er gatas skrekk. Hedmark, Nord-Trøndelag og Nordland er verstingfylkene. I høysesongen for påkjørsler kan veitrafikken bare gjennom Hedmark, Norges største elgfylke, sende femti elg i uka til de evige jaktmarker. Det vil si til mang en middagstallerken, via Brovold og andre kjøttforedlingsbedrifter. I en håndskrevet protokoll fører slakteren sirlig! oversikt over alt han får inn av kjøtt fra E6-en, riksvei 3 og andre råvareleverandører.
Det som er et trafikkproblem, kan også være en matvareressurs, hvis bare kadaveret blir håndtert forskriftsmessig etter ulykken.
- Når jeg ser bilvrakene er det noen ganger jeg ikke kan skjønne at det har sittet mennesker inni dem. Det hender at folk må skjæres ut, sier Brovold og rister på hodet.

Ifølge Statistisk sentralbyrå og Vegdirektoratet forekommer heldigvis personskader sjelden. Den sist oppdaterte statistikken viser at 47 mennesker ble skadd i møte med elg i 2011, og ingen ble drept. Verre er det med elgen, som ofte dør av selve påkjørselen eller like etterpå, etter ordre fra viltnemnda i kommunen fordi den er skadet. Da må det et nakkeskudd til.
Brovold skjærer kjøtt av bogbladene til den uheldige elgkalven fra Valset. Så drar han hinna av den glinsende røde ytrefileten.
Han nikker mot resten av dyret som henger på slaktekroken.
- Se på bakbeina dens. De er knekt tvers av i møtet med bilen, konstaterer han.
Ved slaktebenken står også storebror Henry Brovold (84), slik han har gjort siden han begynte i slakterilæra hos farfar Brovold i 1943. Storebror finskjærer ribbeina og netter ei rundsteik. Elgkalven har mye middag i seg. 30 kilo steik og 20 kilo grytekjøtt er allerede bortbestilt til Kilde gjestgiveri på Løten. Så tar lillebror fram kjøttsaga og gir seg til å dele bakenden av dyret.
- Hvor mye av elgen som er spiselig, avhenger av hvordan bilen har truffet, forklarer han.
- Det viktigste er at ikke magen sprekker. Vi hadde en her om dagen som ble påkjørt ved Kongsvingerveien, rett ved Malungen gjestegård.
Begge brødrene Brovold rister på hodene.
- Den eksploderte, sier storebror.
- Da er'n itte brukbar som menneskjeføde, sukker lillebror.

Langs en øde veistrekning på østsida av Glomma, ei mil nord for Elverum, blinker lysene gult på taket til firehjulstrekkeren til Jan Erik Olbergsveen (68). Når en forfjamset bilist ringer til politiet og forteller om sammenstøt med elg, er det Olbergsveen eller kollegaene i Elverum kommunes egen fallviltgruppe som rykker ut. Like etter står Olbergsveen her, sammen med et par hjelpere i svarte natta, og sveiver på en vinsj for å få kadaveret opp på tilhengeren sin.
- Bilen som traff denne elgen var ikke verre vraka enn at den kunne kjøre til verksted for egen maskin, mumler han.
- Det gikk med lykt og skjerm og panser.
Pusten hans lager hvite dotter i den kalde vinterlufta. Smellet fra et rifleskudd gjaller fortsatt i ørene. Foran ham ligger ei fullvoksen elgku.
Livløs.
Også denne fotgjengeren fikk beina knekt tvert av, uten å miste livet i selve ulykken. Olbergsveen er på pletten med ladd gevær i løpet av få minutter. Nå er snøfonna rød av elgblod. Buken er åpnet, magesekken tatt ut på stedet. Det er viktig for at ikke gasser skal begynne å utvikle seg inne i kadaveret og ødelegge kjøttkvaliteten. Ifølge Mattilsynets retningslinjer må viltet behandles kjapt. Innen tre timer skal det henge ferdig flådd på kjølerommet på et godtkjent viltbehandlingsanlegg.

Formelt er det kommunen som eier det påkjørte kjøttet. Når Olbergsveen selger slaktet videre, til privatpersoner, går inntektene til det kommunale viltfondet. Prisen kundene må betale er for øyeblikket 62 kroner kiloen. Hender det at de uheldige bilistene får med seg en steik fra grøftekanten for tort og svie?
- Noen spør om å få med seg kjøtt, ja, men så enkelt er det ikke. Vi selger bare halve og hele dyr, og de må mørnes, skjæres, pakkes og kontrolleres skikkelig.
Elg i død form er ikke det eneste som opptar Olbergsveen.
- Hjemme har jeg elleve elger på fôr i hagen. Jeg legger ut tre rundballer med høy i uka for å holde dem unna veien, sier elgentusiasten.
Han smatter på opplysningene han gir oss.
- 1500 kilo i uka, gomler de i seg. Det handler også om å spare furuskogen. Tennene deres er reine hekkesaksa. Ifølge Direktoratet for naturforvaltning og nettstedet Hjorteviltportalen koster sultne elg skogeierne i Hedmark mellom 40 og 60 millioner kroner hvert år fordi den spiser opp furutrær. Materielle skader og personskader ved elgpåkjørsler med bil i Norge beløper seg til 250 millioner kroner i året.

Så Olbergsveens elgmating er et vinn-vinn-opplegg.
Eller enda bedre: Et tredobbelt vinn-vinn-vinn, fordi det også er stas å ha elg som «kjæledyr». Han tilbringer timevis på lur i vinduskarmen, med kikkert og videokamera. Her en dag inviterte han en kamerat over for å spionere på elgene, i fem timer i strekk. Alle de elleve som jevnlig kommer for å ta seg en jafs av høyballene hans, har fått kallenavn. Oksene etter hvor mange spir de har på geviret.
Kuene etter antall kalver.
- Det er en nitaggers okse, to som har felt geviret, en piggokse med gevir rett ut, ei ku med to kalver og to kuer med én kalv, oppsummerer han.
Fem av dem står der ute i dag, også, mens Olbergsveen serverer hjemmebakt rullekake inne. Han spruter tennvæske inn i kaminen og fyrer opp med et poff. Et «elg i solnedgang»-maleri pynter veggen over orgelet i stua, det putrer fra en kaffetrakter på kjøkkenet og vinduskarmen er full av pokaler fra landsskytterstevnet. I svart-hvitt-bilder på veggen gratulerer kong Olav en yngre versjon av Oldbersveen for sin treffsikkerhet. Å ja. Han har vært en ivrig elgjeger gjennom hele livet. Et gevir over kjøkkendøra er det stolteste trofeet.
- En trettentaggers okse med slaktevekt på 275 kilo, nikker han.
Ergerlig nok har naboen skutt en fjortentaggers elgokse, enda litt større, 310 kilo.
- Jeg kunne ha skutt den dagen før han tok den. Jeg var på kloss hold, men det var for nær et bolighus.
Elghunden Birka (11) har reist seg opp på to bein. Nå står den med forpotene på kjøkkenbenken og skotter! ut gjennom vinduet, lykkelig, helt ut i den krøllete haletuppen ved synet av fem elger i hagen. Hvis bare alle elgene i nabolaget hadde skjønt at det var bedre å !komme hit og få servering i trafikksikre omgivelser, istedenfor å reke rundt nede ved veien..... Men nei. Denne vinteren har vakttelefonen til Olbergsveen ringt både to og tre og fire ganger om dagen.
Birka er alltid beredt for å være med matfar ut på oppdrag.
- Hun er ettersøkshund, opplært til å følge blodspor. Etter elgpåkjørsler hender det at elgen flykter inn i skogen. Da må vi ut på jakt og Birka må snuse opp den ene, skadde elgen, uten å la seg forvirre av all den andre elglukta der inne, forklarer han.

Chevregratinert elgburger. Bankekjøtt av elg. Konjakkgravet elgfilet. Elgcarpaccio. Chillikjøttboller av elg. Elgrulade fylt med timian, blåmuggost og sopp. Elgsodd, elggryte og hakkebiff av elg.
Sånn kan også elg lukte.
De lifligste dufter siver ut av kjøkkenet på Elgstua, verdens mest berømte elgrestaurant.
I hvert fall Elverums mest berømte. Elgstatuen utenfor har lokket til seg elgsultne gjester siden 1959 og nå er et hypermoderne konferansehotell under bygging i tilknytning til restauranten. Også der skal elgen stå i fokus, med elgtapeter på rommene og selvfølgelig elg på menyen. I både klassiske og moderne former.
- Fallvilt gir ikke dårligere kjøtt enn jaktslakt. Tvert imot. Elgen fra veien har ikke blitt stresset av hunder, som under jakta. Det er bra for kjøttkvaliteten, sier kjøkkensjef John Tømte (56).
- Elgkjøttet er lett anvendelig. Mørt og saftig, med mildere viltsmak enn for eksempel rein. Vi har eksperimentert i flere år og kan bruke det til det meste. Bestselgeren er jo elgkarbonader og elggryte. Men se her.....
Han serverer to nylagde retter, på elgporselen: Varmrøkt elg i wrap og elgbiff med rotgrønnsaker, solbærkokt pære og blåbærsaus. Voila! På restaurantkjøkkenet skramler viltkokk Eskild Løkken (24) med kasserollene, i ferd med å grave en elgfilet i akevitt og einebær. 
- Selv er jeg ganske tradisjonell av meg. Favorittmaten min er elghakk, sier Løkken.

Om kokkene selv har vært med å skaffe råvarer til kjøkkenet?
Vel. 
- Jeg fikk en på frontruta for 30 år siden. Den ble ikke skadd, bare føyk over taket, stupte kråke og rista på hodet, før den forsvant til skogs, sier Tømte, kjøkkensjefen.
Sånt blir det ikke middag av. Løkken, derimot, var på vei til fest sammen med fetteren sin i en liten Volkswagen, mellom Elverum og Trysil, da det smalt.
- Det eneste vi rakk var å rope ÆLJ, før den knuste frontruta og vinduet på passasjersiden. Elgen døde momentant. Jeg satt der med elgbust og blod på T-skjorta, ganske forskrekket. Det ble ikke noe fest den kvelden, husker han.
Munnvikene hans krummer seg. Så vidt.
- Men dagen etter begynte jeg som elgkokk.

tlo@dagbladet.no