ANMELDELSE: Misjontjenesten Dignis stipend til forfattere har begynt å bli noe à la Statoil-stipendet for musikere; penger med en viss følelse av avlat.

Geir Gulliksen og Thomas Hylland Eriksen har allerede skrevet bøker etter sine feltreiser, og i begge savnet jeg refleksjon over pengenes opphav.

Vilje til refleksjon

Johan Mjønes derimot, reflekterer langt mer enn det jeg hadde forventet meg i sin tredje roman, «Fortellingen om sju bål». Og om han ikke kapper armen av den misjonshånden som har næret ham, gir han den i hvert fall et kraftig klaps.  

Indianerfortellinger

Mesteparten av handlingen i boka er lagt til USA, selv om det var til Bolivia Mjønes dro for Digni-pengene. Vi blir kjent med Mary, en ung indiansk kvinne som bor i et reservat og har et sykt spedbarn, og Russell, som er halvt indiansk og har en lovende sportskarriere, men som får verden snudd opp ned etter en ulykke.

Grusomme overgrep

Mens deres svært medrivende historier utspiller seg i nåtid, får vi en rekke tilbakeblikk i indianernes historie i kapitler kalt «Første bål, andre bål» osv. Disse partiene er de eneste som er skrevet i jeg-form, men vi får ikke indianernes stemme, vi må lese overgripernes. Fra de første båtene som støter på uventet land, til en agent som skal roe ned et indianeropprør i 1973, får vi utbrodert kolonialistenes ugjerninger, og ikke minst deres unnskyldninger. De handler for Gud, for Europa, for USA, men først og fremst blir det tydelig at de handler på grunnlag av eget hat, for penger.  

Filmatisk

Det er et ambisiøst prosjekt Mjønes har satt i gang, å skulle favne så bredt, om noe så tilsynelatende langt fra oss, krever mye kunnskap og tid. Men først og fremst krever det litterær presisjon og en dikterisk klarhet, og dette viser Mjønes på alle de 432 sidene. Han klarer å male fram mennesker, steder og hendelser som gjør at det blir sittende som en film i hodet på leseren, uansett hvor ubehagelig den filmen til tider er. Hadde «Fortellinger om sju bål» vært en amerikansk utgivelse ville filmrettighetene derfor vært solgt allerede før utgivelsen.  

Stilmessige utfordringer

Mjønes særpregede stil, med gjentakelser og uselvstendige setninger er det eneste som til tider får det til å rykke i meg under lesningen av denne humane, vakre og ikke minst drivende fortellingen.
De føles av og til påtatt og språkvaskeren i meg får lyst til å stryke halvparten i passasjer som dette:
«Han trakk pusten. Ventet. Ble stående. Stille. Som om han ventet på noe, noe som kunne ta avgjørelsen for ham, men han ble bare stående.»

Men det er en liten irritasjon å svelge i møte med en så god og innsiktsfull bok.