ANMELDELSE: Svinesundbroa, kreftdøden, 2. Verdenskrig, familieløgner, farskap, samboerskap og utroskap, Libanon og Afghanistan. Det er mye kritikeryndlingen Agnar Lirhus søker å forene i sin femte roman.

Den er god, slik Lirhus alltid er god. Men en pageturner er det ikke. Til det blir den for flytende og nesten overfladisk i alt sitt dyptloddende alvor.

Hovedpersonen heter Martin Hope. Han er ung og fremadstormende nyhetsjournalist i Aftenposten. Til alles forundring sier han opp jobben, og tvinger med seg sin gravide samboer til hjembyen Moss. Der begynner han å jobbe i Moss avis. Han lager en sak om en drept Afghanistansoldat. Den skaper furore i den lille byen.    

«Alt vi nordmenn ville gjort for å hjelpe et svensk barn. Alt vi nordmenn gjør for å bombe afghanske barn», heter det et sted i boka.

Et grunntema er myten om det fredselskende Norge. Den styrtrike selvfornøyde dobbeltmoralske fredsnasjonen, som faktisk er i krig. Akkurat nå i Afghanistan. Det har Lirhus parallellført med Svinesundbroas historikk. En bro bygget mellom to nasjoner etter århundrer med blodig krig og okkupasjon.   

Grotesk Grosvold

Enkeltvis er det mye godt i denne boka. Lirhus er kjent for sin assosiative stil og brudd med romanformen. Boka fremstår tidvis nesten novellistisk. Vi sveiper innom 2. Verdenskrig gjennom Martins farfar og hans mørke hemmeligheter. Vi er i et blodig Libanon med Martins far. Vi følger Martins mor på dødsleie, mens ektemannen knuller venninnen hennes i bilen. Og vi følger Martin. Som vellykket nybakt far og mislykket samboer. Her er rene historiske fakta, og en ordrett gjengivelse av et «Grosvold»-intervju med en Iraksoldat; grotesk pjatt om tøffe uniformer og varme og eventyrlyst. For dette er også en kritikk av feig journalistikk og dens stille overenskomst om hva som ikke passer seg å skrive om.  

Lirhus sjonglerer lett og godt og proft og intelligent mellom de mange store og små temaene og fortellingene. Han ser forbindelser mellom dem. Vi lesere aner dem.

Jeg skulle ønske Lirhus kunne vært litt tydeligere, og kanskje ikke gapt over fullt så mye. Det hadde også hjulpet om Martin ikke var fullt så vag som skikkelse.