ANMELDELSE: For omtrent 35 år siden lånte jeg bort Nikolaj Gogols Peterburgnoveller til en gjøk. Hvorfor gjøk? Fordi han eller hun aldri leverte den tilbake.

Boka har vært et savn siden, og jeg har trålet antikvariater i Oslo i mange år for å finne Marit Bjerkenges levende oversettelse av noveller som «Nesen» og «Kappen», og de tre andre som utgjør Petersburg-novellene.

Heftig gjensyn
Nå er boka kommet i nytt opplag, og gjensynet er heftig. En av mine ungdoms litterære helter har ikke tapt seg på veien fra ung mann til ganske voksen.

Det sprudlende, euforiske språket er som før. De sinnsyke innfallene i Gogols univers, som man kan kalle den groteske realisme, er like grøssende betagende som for 35 år siden.

En nese som går fra sin eier og dukker opp i ansiktet til en med høyere rang, slik at den opprinnelige eieren ikke kan gjøre krav på sin nese, er en like bitende samfunnskritikk som for 35 år siden.

En avskriver i et departement som har en kappe som er så utslitt at skredderen ikke får nåla til å sitte i tøyet, sparer alt han har og kjøper en ny kappe. Men da den nye kappen skal feires hos departementsråden, blir kappen stjålet da Akakij Akakijevitsj går hjem fra selskapet. Uten kappen får den stakkars avskriveren lungebetennelse og dør.

Sannheten!
Hvordan skal man yte rettferdighet for den uretten og fornedrelsen som Akakij Akakijevitsj - som blant annet hadde «en ansiktsfarge som er typisk for folk med hemoroider» - og hans like, ble utsatt for?

Ved å skrive, mente Gogol. Han tok seg ikke mindre alvorlig enn at han mente han hadde en gudegitt oppgave. Hans talent påla ham intet mindre enn å skrive sannheten.

Tekstene hans dufter av et bunnløst vemod som gjennomsyrer hele den russiske slavetilværelsen, skriver forfatteren Mikhail Sjisjkin i et nyskrevet forord til nyutgivelsen. «Det pennen hans skrev, var en dom over ferdelandet, og hans sønnehjerte krympet seg i smerte, for det ville så gjerne ha skrevet en frifinnelse,» skriver Sjisjkin om tekstene som ble til i siste del av 1830-tallet.

Nikolaj Gogol hatet og foraktet den russiske hovedstaden. Den unge, provinsielle ukraineren kom til byen for å gjøre karriere, men han fikk først bare jobb som en fattig avskriver i et departement. Akkurat som Dostojevskij sloss Gogol mot den urussiske byen. Men der Dostojevskij sloss med hud og hår, sloss Golol med storslått satire. God lesning til både nye og ikke fullt så nye generasjoner.