FILM: Filmfans vil finne mye å humre over i dette portrettet av Sir Alfred Hitchcock, regissøren med filmhistoriens mest gjenkjennelige silhuett. Handlingen finner sted i forkant av «Psycho» og vi får innblikk i hva som drev arbeidersønnen fra London til å lage sin mest makabre film.

Fortellingen bygger på en kritikerrost bok fra 1990, Stephen Rebellos «Alfred Hitchcock and the Making of Psycho». Regien er ved Sacha Gervasi, et ubeskrevet blad, med mindre du har sett den glimrende dokumentaren om Anvil, de kanadiske heavyrockerne som nekter å gi seg.

Kvinnen bak

Den største gleden ved «Hitchcock» er å se skuespillerne utfolde seg. Anthony Hopkins ser ut som ferdighevet bolledeig og er såpass lik i talemåte og kroppsholdning at jeg godtar ham fra første replikk. Troverdig imitasjon er imidlertid mindre viktig enn de dypere karaktertrekkene. Hopkins får fram det feirete geniets sårbarhet og det er det som sitter igjen etter filmen, mer enn de velkjente og mindre tiltalende sidene ved Hitchcock: Kontrollfriken og kikkeren, alltid på jakt etter den vakre blondinen som kan virkeliggjøre hans fantasier gjennom streng regi, både profesjonelt og privat.

Helen Mirren matcher ham godt som Alma Reville, ektefellen han ikke klarer seg uten. Filmen konstruerer en konflikt med en venn av familien som muligens var Almas elsker. Denne historien er mindre fengende og fant i virkeligheten også sted ti år tidligere, i 1949.

Janet Leigh spilles av en sprudlende opplagt Scarlett Johansson, mens Jessica Biel er Vera Miles, som advarer Leigh om ikke å la seg utslette av den dominerende Hitchcock. Toni Collette og resten av ensemblet utfyller bildet på dyktig vis. I det hele tatt, bra folk i god form. Og resultatet er, tja, ganske fornøyelig.

Dirigenten

Når det likevel ikke blir mer snert over historien, skyldes det at Gervasi ikke tar noen sjanser. Han pantsetter ikke huset. Han finner ingen makaber glede i å manipulere sitt publikum. Når Hitch blir voldsom, er det alltid med en viss avstand. Vi nikker og sier, aha, det var slik den scenen ble til, det var slik mesterens indre demoner ble overført til lerretet.

Mot slutten får vi en overraskende inspirert scene der Hitchcock «dirigerer» publikum, men som helhet er filmen for konvensjonell, med skeptiske studiopamper, forsinkelser på sett og alt annet som vi har sett i filmer om film tusen ganger før.