Det er den fasen i livet, den litt utmattede og over-veldede, den med to små barn å henge blikket på, hele tiden. Når Kjetil André Aamodt sitter og leser for datteren Erle på syv og Axel på tre, hender det at han nesten sovner. Stemmen fortsetter å lese mens barna finner seg noe annet å gjøre. Til sist kommer kona, ballettdanser Stine Østvold, og ser ham sitte der alene, og spør: Hvem er det du leser for?

Men det er hyggelig, forteller den tidligere stjernealpinisten. Nå står han på barnerommet på Bygdøy i Oslo og viser fram barnas bøker, blar og peker. «Den kjempestore pæra», en absurd reise full av burleske pirater. Klassikerne fra Thorbjørn Egner og Gunilla Woldes «Thomas»- og «Emma»-bøker.

- Wolde er observant. Hun skriver om grunnleggende spørsmål i forholdene mellom barn. Jeg kan kjenne igjen intrigene jeg ser mellom Erle og venninnene hennes.

Fra stua der lys vinterhimmel og isete vannspeil stråler gjennom de store vinduene, går vi ned under jorda, der voksenbokhylla er. Det er den fasen der hjemmet ikke bare inneholder en rekke bøker for barn, men også om barn. Jesper Juuls «Ditt kompetente barn» snakker verten gjerne om.

- Å oppdra barna sine er det viktigste man gjør i livet. Jeg står jo midt oppi det nå, og legger på lag på lag, hver eneste dag. Jeg tror alle foreldre har godt av å lese slike bøker. Mye er alminnelig, sunn fornuft, men forfatterne setter så fint ord på det.

Selv leste han ingenting før han var tjue. Boka var, kanskje ikke så uventet, Lars Saabye Christensens «Beatles».

- For mange typer som meg er «Beatles» den første boka. Før hadde jeg bare lest bøkene jeg måtte lese på skolen. Jeg var en sånn en som heller ville ut og henge i trærne enn å sitte stille med ei bok.

Men Kjetil André Aamodt ble toppidrettsutøver, han fikk året fylt opp av reisedøgn og mer tid for seg selv på flyplasser og hoteller.

- Det var ikke de beste åra av livet. Jeg sluttet på videregående da jeg kom på landslaget, og mistet miljøet derfra. De gangene jeg var hjemme, var det vanskelig å plukke opp vennene igjen.

Men han har likt det også: Å komme inn på hotellrommet, ned i senga, under dyna, og bare la seg oppsluke av en annen verden. Kanskje særlig den verden der barske menn med håndvåpen redder menneskeheten, i bøker med sinte omslag i sort og rødt. Plutselig virker Aamodt litt forlegen.

- Det er så mye uinteressant litteratur her. Jeg er jo veldig kommers. Disse bøkene fungerer som filmer, som tidtrøyte. Men om historien er god, blir jeg fanget. Tom Kristensens «Dødsriket» var veldig ålreit. Og jeg kan se mine egne bekymringer om jobb og familie i Jo Nesbøs Harry Hole, selv om jeg avreagerer med å sykle Birken i stedet for å gå på fylla.

I bokhyllen i Aamodts halvmørke kjellerstue står flere bøker om unge menn som har levd liknende liv. Zlatan Ibrahimovic, Andre Agassi.

- Jeg kjente meg igjen i Agassis historie. Han hadde et nært forhold til faren sin, og de hadde begge et nært forhold til idretten, slik det også var i mitt liv. Agassi skriver at selv om faren hans var litt vill iblant, kjente han aldri noe annet enn kjærlighet derfra.

Det minner om hans egen far, og trener, Finn Aamodt.

- Faderen og jeg har gjort mange ville ting. Han liker å provosere og har fått et visst rykte. Men jeg har aldri kjent annet enn kjærlighet.

Det var mange år der livet til Kjetil André Aamodt bare dreide seg om ham selv, hvor godt han sov, hvor mye han spiste, hvor mange hundredeler han kjørte saktere eller fortere enn dagen før. Slik er det ikke lenger.

- Idrettsutøvere kan bli dårlige på det sosiale. Jeg har blitt opptatt av hverdagspsykologi etter at jeg la opp. Idrettspsykologi er enkelt. Det andre er mer komplisert.

Nå leter Aamodt i bøker av filosofer og psykologer etter gode råd og forklaringer.

-Jeg er blitt oppfattet som arrogant, men egentlig er det beskjedenhet. Iblant tør jeg nesten ikke gå inn i et rom. Men jeg øver meg på å være mer åpen.

Arne Næss' «Livsfilosofi» ble for tung. James Redfields «Den tiende innsikt» ga følelsen av at universet rommet mer enn det umiddelbart observerbare. Det gjorde også...

- Jeg vet ikke om jeg tør å si det engang.

Igjen springer den lille sjenertheten opp i kinnene. En gang i lystig lag hadde Kjetil André Aamodt fortalt Otto Jespersen at han leste Paulo Coelho. Jespersen hadde hevet øyenbrynet og fortalt at han selv hadde kastet «Alkymisten» i søpla. Men Aamodtholder fast ved den bestselgende brasilianeren, som er elsket og utskjelt i omtrent likt monn.

-Det gir meg noe. Får meg til å tenke.

Mellom bøkene om hardkokte menn står noen med bilder av grasiøse, sivsmale kvinner. Bøkene om ballett tilhører kona, som danser med Nasjonalballetten. Aamodt har sett alt hun har vært med i.

- Jeg ville aldri kommet inn i den verdenen om det ikke hadde vært for henne. Nå vet jeg at dans kan være fantastisk.

Spesielt husker han da han så Stine danse i «Bella Figura», i Jirí Kyliáns koreografi.

- Da tenkte jeg at han som har laget dette, er et geni. Som tabloid idrettsmann skulle jeg vel ikke egentlig sette pris på sånt. Men det gjør jeg.