- Jeg er en einstøing. En grinebiter.

Lene Kongsvik Johansens ansikt skifter fra småbesk grimase til et lite smil.

—Men jeg er også livsglad og lettrørt og sentimental. Jeg er mye rart.

Trafikkaos midt på Grønland i Oslo. Inne på restauranten kan vi nesten ikke høre det.

—Gud a meg, det er slitsomt å bli intervjua ass, sier hun, bøyer seg over bordet og klapper seg lett på kinnene.

—Ser du at jeg sitter og rødmer?

Årets morsomste. Etter at «Kongsvik ungdomsskole» hadde over 250000 trofaste tv-seere i 2011, fikk hun den gjeveste prisen av dem alle under komiprisen. På søndag har oppfølgeren «Kongsvik videregående» premiere, etter å ha blitt utsatt fra i høst.

Så hvordan har årets morsomste det før premieren?

—Jeg er livredd, selvfølgelig. Jeg tror det har blitt bra. Jeg har de åtte første episodene hjemme, men har ikke sett det sammenhengende.

—Hvorfor ikke?

—Jeg er ferdig med det. Forrige gang så jeg alt rett før det skulle på. Men nå har det vært så lenge å vente at jeg har lagt det bort. Det er out of my hands. Nei, jeg er egentlig ikke så nervøs, sier hun, tar en slurk av kaffekoppen og søler langs sidene.

Før intervjuet har vi sett de tre første episodene. Også denne gangen spiller hun samtlige hovedroller selv. Alle karakterene unntatt to er unnfanget på Lenes notatblokk.

Vi blir kjent med alt fra en tysklærerinne som har gått ut på dato til en folkesky vaktmester som ikke har skjønt at hun er lesbisk.

Seerne ler, men hos Lene er det alltid noe sårt på bunnen. Selv plasserer hun alle rollefigurene i kategorien skadeskutte fugler.

—Hvorfor vil du utforske ensomme rollefigurer?

—Jeg har så mye uvilje og ubehag i meg. Jeg er ofte mørk til sinns. Det som tiltaler meg ligger i spennet mellom latter og gråt. Der prøver jeg å finne humor.

—Vaktmesteren er kanskje mer sår enn morsom?

—Jeg trodde hun skulle bli veldig morsom. Men kanskje er det først og fremst blitt en litt trist historie om Gunn Merete som har et crush på Janne. Jeg er spent på hvordan hun blir mottatt.

Hun vrir seg kjapt på stolen.

—Jeg er ingen gladlaks som ler av vitser, det interesserer meg ikke. Jeg liker å lete i ting som er vondt. Det er derfor folk ler, tror jeg. De ser rollefigurer som går på trynet, og det forløser noe. Folk kjenner seg igjen i det. Vi er jo alle skadeskutte fugler på hvert vårt vis. Jeg er selv plaga.

I «Kongsvik» er hypokonderen Wenche, som sliter med et titall diagnoser, en av karakterene folk ler mest av. Men rollefiguren bunner i et alvor. Over lengre tid har Lene gått i terapi for å hanskes med sin egen angst for å bli syk.

—Wenche og jeg er ulike typer, men vi syns begge fort det blir litt mye, vi er litt «persilleblader». Når jeg beskriver symptomene mine for mannen og legen min, minner jeg nok litt om Wenche. Vi er like latterlige! Men helt ærlig, det er ikke noe gøy å ha angst, liksom. Det er noe jeg slåss mot hele tida. Jeg er veldig var for kroppen min og tolker ting veldig rart noen ganger. Jeg har gått mye i samtaleterapi, men nå har jeg sluttet å grave meg ned i ting og prøver heller å finte ut huet. Hjernen min har lært seg mange uvaner.

Søvnproblemene henger igjen fra da hun gikk gravid. Dermed kommer angsten ofte snikende om kvelden.

—Nå har jeg kommet i kontakt med en som lærer meg noen nye mentale teknikker. De gjør at jeg begynner å gråte, og det er som oftest bra, for da får jeg åpnet opp. Så tørker jeg tårene og går og legger meg. Som oftest sovner jeg, noen ganger ikke.

Det er som om hun fikk utdelt et filter med litt for store hull. Lene suger alt til seg, hvordan folk snakker, hvordan de går, alt hun ser. Inntrykkene blir til en rusende motor i henne.

—Jeg blir veldig fort flau. Og irritert. Av folk, av språk. I dag har jeg prøvd å høre på radio. Nyheter, P1, P2, P3. Men alle har irriterende programledere. Jeg må skru av. Hele følelseslivet mitt er veldig på når det gjelder slike ting.

—Klarer du ikke stenge det ute?

—Nei, det greier jeg ikke. Da skal jeg være veldig harmonisk. Det er jeg veldig sjelden.

Men dette har hun skapt en karriere av. Å omsette alle inntrykkene til underholdning. Lene Kongsvik bærer tv-seriene og sceneshowene på sine egne, smale skuldrer, og som hun selv har sagt det: «latteren er svaret på om jeg er verdt noe».

Gjennom studieårene på Blindern lå skuespillertalentet i dvale. Men hun diktet. Bunker med tekst som havnet i skrivebordsskuffen.

—Jeg skrev rare dikt og dagbøker. Og en teaterforestilling, da jeg var inne i en Henrik Ibsen-periode, om hva som skjedde med Nora etter hun hadde forlatt Torvald. Et humoristisk, grotesk stykke, med kor-partier på rim. Litt sånn «syk tegneserie møter gresk tragedie».

—Hvordan gikk det med Nora?

—Jeg tror det gikk til helvete.

Oslo har vært hjemme i over 40 år nå. De møttes for elleve år siden, og i 2010 giftet hun seg med Joachim, en dataprogrammerer med bedre utviklet hvilepuls. To måneder før de fikk datteren Solveig (2), ble de viet på Tinghuset — fordi: «vi er selverklærte hedninger, både Joachim og jeg».

—Jeg er veldig «all over the place», uttrykksfull og slitsom, mens han er litt roligere, kan du si. Jeg kan være opp og ned i løpet av en dag. Det er gode og dårlig perioder.

—Ser du en ende på plagene?

—Hm ... Jeg føler meg minst like sårbar som jeg alltid har gjort. Kanskje mer enn noen gang. Men antakelig er jeg sterkere også.

Side om side går altså skuespilleren og komikeren med denne delen av henne som bare vil gjemme seg bort.

Hun kan se det på bildene fra ungdomsskolen. 13 kilo tyngre, enorme briller, langt bølgende hår i midtskill, ingen sminke.

Hun hadde så mange hemmeligheter.

—Jeg tror jeg har beskyttet meg selv veldig. I oppveksten hadde jeg få venner, var ikke med på fritidsaktiviteter. Mitt indre liv var veldig rikt, men jeg holdt alt tett til brystet. Nå er jeg overalt. Og det er en revolusjon! Det var helt utenkelig for meg å skulle ende opp med å være så synlig som jeg er. På barne- og ungdomsskolen var jeg aldri i den kule gjengen. Jeg har alltid vært på utsida, men aldri lengtet inn. Aldri. Jeg var blant dem som skulte på de kule.

—Var du glad?

—Det var noen år i tenåra hvor jeg ikke bare var glad. Før jeg fant ut at teatret var mitt utløp, var det så vondt å ha alt inne i brystet, som en trykkoker.

Hun skrev et dikt om seg selv da hun var 16. Det handler om et sandkorn som havner inne i et skjell nede i havet, et lite korn som blir til en perle.

Det var sånn hun følte det. Som at noe inne i henne var ferdig. Men ingen andre fikk vite det.

—Jeg satt med den hemmeligheten i mange, mange år. Etter en stund på Blindern kom det gradvis over meg. Kanskje var det da jeg ble helt ferdig, for da var det noe som ville ut. Jeg kom inn i studentteateret, fikk selvtillit, møtte mange bra folk, ble sett. Da jeg begynte å skrive egne tekster og sketsjer ... Det var skikkelig, skikkelig stort. Så avgjørende og så deilig.

—Kan du utdype den følelsen?

—Det var som å finne et språk. Et utløp for alt som lå inne i brystet. Endelig fant jeg ut hvordan alt kunne stråle ut, sier hun og fører hendene ut fra brystet, slipper luften ut av lungene.

—Det var et vendepunkt i livet som måtte komme.

I disse dager jobber hun blant annet med nye prosjekter for TV Norge, men det er fortsatt hemmelig om det blir mer moro fra skoleuniverset eller noe helt annet.

—Skolen er et rart sted. Jeg husker en av de kule jentene på Hauketo ungdomsskole sa til meg en gang: Lene, du er rar.

Hun humrer kort.

—Ja. Jeg er rar, og tør å være det.

—Svarte du det?

—Ja. Også tenkte jeg: Jeg kommer til å ta innersvingen på deg en dag. Langsomt, men sikkert.

tam@dagbladet.no